– ”Enn du da, har du hytte selv?” Jeg får ofte dette spørsmålet fra journalister. Siden jeg forsker på den norske hyttas historie må jeg da vel ha min egen hytte? Det ligger i kortene at de håper at de endelig skal få hytteekspertens definitive svar på hvordan den perfekte hytta skal se ut. Men nei. Jeg har ikke min egen hytte og jeg har heller ingen planer om en i min umiddelbare framtid. Ikke fordi jeg ikke har råd, selv om jeg definitivt har andre ting å bruke pengene mine på. Ikke fordi jeg ikke har tid, selv om jeg kjenner tidsklemma hardt for tiden. Men fordi denne hypotetiske hytta er en logisk umulighet – den må være langt mer enn en enkelt bygning kan romme. Jeg tror alle hytteeiere kjenner seg igjen her. Hytta skal være enkel, men komfortabel. Rustikk, men moderne. Tilgjengelig, men avsidesliggende. Ikke som alle andre, men den må passe inn. Selvbygd av gamle materialer, men av høy kvalitet. Den skal være tradisjonell og unik på en gang. Det sier seg selv at med det samme en går i gang med å konkretisere hyttedrømmen begynner kompromissene. Mange av drømmene har en ganske enkelt ikke råd til, men andre ønsker lar seg rett og slett ikke kombinere. I tillegg fører enkelte ting til at det baller på seg. Skal en ha innlagt vann i hytta må en også ha strøm og oppvarming slik at det ikke fryser om vinteren, og har en først lagt til vann og strøm kan en like gjerne legge til enda mer. For min del er det nettopp spenningen mellom alle de ulike og motstridende elementene i hyttedrømmen som gjør hytta så utrolig, vel, spennende å skrive om. Men jo mer jeg fokuserer på disse motsetningene i skrivingen min, jo vanskeligere blir det å bestemme seg for hvordan jeg egentlig vil ha det selv i min egen drømmehytte. Jeg er nok ikke…

”Gammel hytte ble som ny,” er vel den beste oppsummeringen av Idébladet Hyttelivs utgaver på 2000-tallet. Like etter årtusenskiftet tok Turid Røste – Hyttelivs nåværende redaktør – over tømmene etter Tore Giljane. Hun hadde tidligere jobbet i Villmarksliv og fortsatte Giljanes kritiske undersøkelser av den norske hyttas utvikling, samtidig som hun ga bladet en litt ny retning for å fange opp endringene i norske hytteeieres interesser. På 2000-tallet står hytta sterkere enn noensinne i Norge, men den er ikke uten sine konfliktområder. Hyttesalget går rett oppover og stadig flere pusser opp sine gamle hytter for å gjøre dem mer tidsmessige og komfortable. Som et resultat vokser hyttene vokste seg større, mer luksuriøse og dramatisk mer energikrevende – Alexander Berg Jr. kaller dem ”gloriøst overveldende.” Hytteliv fortsatte nittitallets selvrefleksjon over det norske hyttelivets utvikling gjennom en serie artikler om historie, kultur og tradisjoner knyttet til en rekke aspekter ved hyttelivet. Bladet kikker både bakover, framover, og utover for å belyse den norske hytta fra ulike perspektiver, inklusive en serie om hytter og fritidshus i andre land. Dette gjenspeiler delvis den voksende interessen blant norske hytteeiere for historiske og autentiske detaljer, men det er nok også et forsøk på å konfrontere et visst ubehag over utviklingen i Norge. De luksuriøse hyttepalassene som Hytteliv jevnlig kritiserte viste seg å ikke bare være en døgnflue for ekstravagante kjendiser, men ble heller en modell for den nye folkehytta. Gradvis åpnet bladet dørene for hverdagsluksusen, men passet på å markere avstand til de mest ekstreme eksemplene. Røste brukte for eksempel jevnlig sine lederspalter til å kritisere det nye hyttelivets økende energiavhengighet, spesielt sett i lys av de økende strømprisene. I Røstes første tiår som redaktør portretterte bladet enda flere – og folkeligere – hytter enn tidligere. Og det er en imponerende variasjon i utvalget, med langt færre arkitekttegnede og –eide hytter enn i Giljanes redaktørtid. Leserne får besøke store og små hytter, enkle og luksuriøse, nye…

Mens Hytteliv hadde gått til krig mot statens manglende hyttepolitikk på 1980-tallet, kom norske hytteeiere selv i siktet på 1990-tallet. Hytte-Norges sjel sto på spill etter hvert som flere og flere nordmenn fikk oppfylt hyttedrømmene sine. Hyttene vokste seg stadig større, og ble plassert tettere sammen i hyttelandsbyer med full komfortinfrastruktur. Hytteliv ønsket å gå i en annen retning og la ned en stor innsats i å løfte fram alternative modeller og eksempler på god byggeskikk og det de betraktet som et mer autentisk hytteliv. Mens Idébladet Hytteliv fortsatte å være nettopp et idéblad, fullt av artikler om håndverk, aktiviteter, gjør-det-selv-guider, matlaging, og annet, er det inntrykket av arbeidet med å definere hytta og hyttelivet som idé som står sterkest igjen når tiåret skal oppsummeres. 1990-tallet startet litt anonymt, hvor redaktøren Jan Lindgren kom med forsiktig kritikk av hytteeiernes ønske om innlagt strøm, av hensyn til landskap og miljø. Lederartiklene hans kontekstualiserte ofte hyttelivet i en større samfunnsmessig sammenheng, men ga sjelden uttrykk for det samme brennende engasjementet som Tor Trosterud hadde hatt. Tore Giljane tok over som redaktør på slutten av 1992. Han hadde tidligere vært redaktør i Bonytt og var dypt engasjert i spørsmål om god byggeskikk. Hans første lederartikkel tok for seg noen av de riktig store spørsmålene: Hva er vakkert? Hva er estetisk kvalitet? Hvordan definerer vi dette i regler og planer? Hva er en estetisk vakker hytte? I Giljanes tid som redaktør kom to typer hytter til å prege hytteportrettene i bladet. De aller fleste var tegnet av arkitekter, og som regel også bygget og eid av arkitektene. Et fellestrekk var at de som regel var nydelige hytter, hvor hver minste detalj var gjennomtenkt, med særpreget arkitektur i dialog med både arkitekturhistorien, eiernes preferanser og det lokale landskapet. Den andre typen hytter var de som hadde vokst fram organisk over tid, gjerne med flere hundre års historie i bunnen, og hvor eierne hadde investert enorme…

Mens pastellfarger, jappetid og etter hvert også en grønn bølge av miljøengasjement preget det norske samfunnet gjennom 1980-tallet, kunne Hytteliv rapportere at det utspilte seg en krig på hytta – mellom staten, kommunene og hyttefolket. Hytteeierne betalte nå prisen for den til dels ukontrollerte hyttebyggingen på 1960- og 1970-tallet. Staten og kommunene reagerte med å innføre en rekke regler og forordninger for hyttebygging, men uten noen som helst form for koordinering. Resultatet var en enorm frustrasjon over den nye regeljungelen. Alt krevde i teorien byggetillatelse, men det var opp til kommunene hvilke regler som skulle gjelde i praksis. Hytteeierne var i villrede; flere kommenterte til Hytteliv at de var dømt til å bli lovbrytere nesten uansett hva de gjorde. Samtidig ønsket hundretusenvis av nordmenn å kjøpe eller bygge en hytte, uten å finne tomter, få byggetillatelse, eller å ha råd til å kjøpe. Mens Norge var ”på vei inn i fritidssamfunnet”, var ”menigmanns drøm om egen hytte er på vei ut i det blå”, skrev bladet i 1980. Hytteliv rapporterte fra frontlinjene i denne konflikten, og da spesielt fra tiårets store hyttehendelse – utgivelsen av den statlige utredningen om hyttelivets framtid fra Miljøverndepartementets ”Hytteutvalg”. Hyttelivs redaktør Tor Trosterud var med i dette utvalget og rapporterte jevnlig fra arbeidet – delvis for å informere leserne, men også for å legge press på utvalget. Bladet – gjennom redaktøren – var dermed både korrespondent, sakkyndig, representant og aktør i norsk hyttelivs kanskje mest dramatiske periode. En av utvalgets viktigste oppgaver var å ta rede på hvordan hytte-Norge egentlig så ut. Statistisk Sentralbyrås store fritidshusundersøkelse fra 1980 dokumenterte at Norge hadde 300 000 fritidsboliger – 100 000 flere enn antatt i 1972 – og behov for minst like mange til. Hytteutvalget var noe mer moderate, og anslo et behov på 130—160 000 nye hytter. Nordmenns interesse for hyttelivet virket dermed større enn noensinne. Helt siden det første nummeret i 1972 hadde Hytteliv hatt sterke…

For førti år siden, i juli 1972, kunne hytteeiere for første gang kjøpe bladet Hyttefolk: Organ for Norges Hytteeier-Forbund, for den beskjedne sum av tre kroner. Det 22-sidige bladet ble trykket i fire farger på tykt papir i A3-format. Forsiden lovet saker ”av og for hytteeiere,” med tema som blant annet den nye strandplanloven, gjerder, skattlegging, rettigheter ved festekontrakter, strøm, vannfilter, hyttetyper og politikk. Tre små bilder brøt opp i den teksttunge forsiden, men forsiden ga fortsatt et seriøst inntrykk. Det er ikke tilfeldig at bladet ble opprettet på denne tiden. Siden tidlig 1960-tall hadde hyttebyggingen i Norge eksplodert, og både stat og kommuner reagerte på den til tider ukontrollerte byggevirksomheten ved å innføre regler og begrensninger på en rekke fronter, men uten en overordnet plan. Norges Hytteeier-Forbund ble etablert for å få hytteeiernes interesser inn på den politiske dagsordenen, og Hyttefolk var primært et talerør for forbundet. Mens bladet dermed lå langt fra dagens idé- og livsstilsmagasin Hytteliv, er det samtidig uttrykk for en raskt voksende gruppe som forsøkte å finne ut nøyaktig hva de hadde av felles interesser og problemer. Hvordan så egentlig hytte-Norge ut i 1972? Først og fremst var det et område i rask vekst. Mer enn 200 000 hytter og fritidshus var spredt utover landet, og Statistisk Sentralbyrå forutså en vekst på 15-20 000 hytter årlig. Den gjennomsnittlige hytta var på 52m2, og 75% av hyttene lå i nærheten av sjøen eller vassdrag i innlandet. Mye av den framtidige økningen kom imidlertid i fjellet, ettersom strandplanloven begrenset hyttebygging ved sjøen og en økende teknisk standard på nye hytter muliggjorte helårsbruk i større grad. Halvparten av fritidshusene lå for seg selv, og 67% av hytteeierne sa at de ikke kunne tenke seg å eie i en hyttegrend. Hytter under 50m2 hadde i snitt 50 bruksdager i året og de over 50m2 hadde hele 62 bruksdager. Som talerør for Norges Hytteeier-Forbund var Hyttefolk ofte sterkt politisk og…

A generation of hipsters has contracted cabin fever. The Cabin Porn website has become one of these internet hits, spreading through blogs, Facebook posts, tumblr reposts, Twitter mentions, and so on. Why can’t all these people stop looking at cabins? What is the allure? Put simply, Cabin Porn is visual stimulation of the urge for a simpler life in beautiful surroundings. Commenters are likening it to “channeling your inner Thoreau.” Cabin Porn represents the return of the homesteader, living off the grid, self-sufficient and self-reliant.   The website itself is a tumblelog featuring curated and user-submitted photos of cabin interiors or exteriors, generally with a short caption indicating the location and if applicable, the architect behind the cabin. Cabin Porn has much in common with standard interior design magazines and blogs. The images are examples to be consumed, admired, desired, and possibly emulated by an audience in front of the computer, all of them dreaming about building — or just owning — their own little cabin in the mountains, in the forest, by the sea, or in some cases, smack in the middle of the city. The cabins depicted fall in a remarkably broad range of styles. We find simple plywood structures, log cabins with and without the patina of history, A-frames erected by both amateurs and architects. Concrete square boxes compete with corrugated iron for the starkest expression of simplicity. Many are designed or renovated by architects and they can be either rustic or modern, both equally carefully designed. Others have been shaped by time and seem haphazardly dilapidated in a way that no conscious effort can ever achieve. The cabins have one thing in common: they are all gorgeous, in their own way. The Cabin Porn website is just the latest in a long tradition of dreaming about cabins as the gateway to a simpler life in harmony with nature. Thoreau was part of this tradition, and while certainly not the first, he contributed one of the most…

Ordet ”hytte” er langt mer komplekst enn man først skulle tro. For hva er egentlig en hytte? Hva er det som gjør en bygning til en hytte og en annen til et hus? Hva er det som gjør at vi kan betegne både et hundre år gammelt seterskur og Kjell Inge Røkkes massive hyttepalass på Oppdal med ordet ”hytte”? Hva er i det hele tatt forholdet mellom ordet, bygningen og hyttas mange opphavshistorier? I semiotikken – studiet av hvordan språk gir mening – bruker man begrepene signifikat og signifikant for å analysere forholdet mellom ord og den virkeligheten man vil beskrive. Litt forenklet kan man si at signifikatet er den mentale forestillingen vi har om noe og signifikanten er ordet vi bruker for å snakke om denne forestillingen. Hytta viser oss hvor fleksibel – eller eventuelt lite presis – denne koblingen mellom ord og verden kan være. I hyttas tilfelle gjør ordets – og bygningens – lange historie det hele ekstra komplisert. La oss starte med ordboksdefinisjonen. Norsk Riksmålsordbok viser sin gammelmodighet ved å definere hytte som et ”lite, uanselig, ofte primitivt bygget hus.” Eventuelt kan den defineres som et ”mindre hus, særlig til fjells ell. ute i skog og mark, oftest bygget i landlig stil, særlig til bruk under jakt og friluftsliv, skog- og fjellturer, ferieopphold eller lignende.” Norsk Ordbok kaller hytta et ”mindre hus til bruk under ferieopphold.” Alle som har sett en moderne norsk hytte innser jo raskt at disse nært beslektede definisjonene av ordet hytte har mistet noe av sin kobling til det faktiske fenomenet ordet skal beskrive. I dag er hytta så godt som utelukkende en fritidsbolig. Vi kan finne hytter spredt over hele landet, men det er en stor overvekt innenfor en radius på omlag tre timers kjøring fra det sentrale Østlandsområdet. Hytter finnes med andre ord i nærheten av der folk bor, og da spesielt i kjørbare naturområder. Den nære avstanden mellom primærbolig…

Denne helgen har jeg og noen kolleger svermet på hyttemessen i Trondheim. For de som aldri har vært på en hyttemesse kan jeg si at dette er en utstilling hvor produsenter av ferdighytter, tomter, hyttetoaletter, møbler, badstuer og andre hyttedingser får anledning til å vise fram produktene sine for potensielle kjøpere. For oss som forsker på hytter ga messen oss anledning til noe helt annet; vi kunne besøke messen i fellesskap for å observere hvordan hyttelivet presenteres på messen, hva som selges – og hvordan det selges – samt hvordan publikum oppfatter utstillingene. Vi fikk anledning til å snakke med selgere og potensielle kjøpere av hytteprodukter (dette skapte jo noen underholdende situasjoner underveis ettersom det tidlig på fredagen var relativt få ”vanlige” deltakere og relativt mange forskere på messa – ”hva, enda en forsker?!” Til tross for dette var inntrykket vårt at mange av selgerne satte pris på å få diskutere med oss, spesielt i de stillere periodene av messa). Og ikke minst fikk vi anledning til å diskutere med hverandre underveis. For oss ble hyttemessen dermed et eksperiment i nye, kollaborative og spontane arbeidsformer – med andre ord, forskersvermen. Historikeren Josh Greenberg (som da var forsker ved Center for History and New Media, George Mason University og som nå er Director of Digital Strategy and Scholarship ved New York Public Library) lanserte begrepet ”swarm scholarship” da han organiserte et liknende stunt ved den store forbrukerelektronikkmessa CES i Las Vegas for noen år siden. Jeg fikk ideen til å prøve ut slike arbeidsformer da jeg leste om den planlagte hyttemessen i fjor en gang, allierte meg med to gode kolleger og søkte – og fikk – litt penger til å organisere forskersvermen (takk til HF-fakultetet ved NTNU). Ideen er at man gjennom å ”sverme sammen” kan gripe fenomener som er i bevegelse og i konstant utvikling. Det blir mulig å gjennomføre tverrfaglige studier av komplekse aktørnettverk på en måte som ville vært vanskelig dersom man hadde vært alene.…