Mens pastellfarger, jappetid og etter hvert også en grønn bølge av miljøengasjement preget det norske samfunnet gjennom 1980-tallet, kunne Hytteliv rapportere at det utspilte seg en krig på hytta – mellom staten, kommunene og hyttefolket. Hytteeierne betalte nå prisen for den til dels ukontrollerte hyttebyggingen på 1960- og 1970-tallet. Staten og kommunene reagerte med å innføre en rekke regler og forordninger for hyttebygging, men uten noen som helst form for koordinering. Resultatet var en enorm frustrasjon over den nye regeljungelen. Alt krevde i teorien byggetillatelse, men det var opp til kommunene hvilke regler som skulle gjelde i praksis. Hytteeierne var i villrede; flere kommenterte til Hytteliv at de var dømt til å bli lovbrytere nesten uansett hva de gjorde. Samtidig ønsket hundretusenvis av nordmenn å kjøpe eller bygge en hytte, uten å finne tomter, få byggetillatelse, eller å ha råd til å kjøpe. Mens Norge var ”på vei inn i fritidssamfunnet”, var ”menigmanns drøm om egen hytte er på vei ut i det blå”, skrev bladet i 1980.
Hytteliv rapporterte fra frontlinjene i denne konflikten, og da spesielt fra tiårets store hyttehendelse – utgivelsen av den statlige utredningen om hyttelivets framtid fra Miljøverndepartementets ”Hytteutvalg”. Hyttelivs redaktør Tor Trosterud var med i dette utvalget og rapporterte jevnlig fra arbeidet – delvis for å informere leserne, men også for å legge press på utvalget. Bladet – gjennom redaktøren – var dermed både korrespondent, sakkyndig, representant og aktør i norsk hyttelivs kanskje mest dramatiske periode. En av utvalgets viktigste oppgaver var å ta rede på hvordan hytte-Norge egentlig så ut. Statistisk Sentralbyrås store fritidshusundersøkelse fra 1980 dokumenterte at Norge hadde 300 000 fritidsboliger – 100 000 flere enn antatt i 1972 – og behov for minst like mange til. Hytteutvalget var noe mer moderate, og anslo et behov på 130—160 000 nye hytter. Nordmenns interesse for hyttelivet virket dermed større enn noensinne.
Helt siden det første nummeret i 1972 hadde Hytteliv hatt sterke koblinger til Norges Hytteforbund, hvor Trosterud også var formann. Da han ga seg som redaktør på tampen av 1986 – etter nøyaktig 100 utgaver – opphørte også bladet å være det offisielle organet for Hytteforbundet. Den nye redaktøren, Nils Schjander, var en veteran fra A/S Hjemmet, som allerede hadde gitt ut bladet i flere år. Mens dette markerte at Hytteliv nå skulle fungere utelukkende som et kommersielt magasin, var det ingen umiddelbar synlig effekt for bladets profil og innhold. Trosteruds til tider skarpe kommentarer til Norges manglende hyttepolitikk forsvant kanskje, men bladet holdt fortsatt et kritisk øye på utviklingen i hytte-Norge.
Etter hvert som restriksjonene på hyttebyggingen løsnet noe utover 1980-tallet rendyrket Hytteliv sin nye rolle som livsstilsmagasin rettet mot et bredt publikum. Fra og med det første nummeret 1982 het det Idébladet Hytteliv – og lesere kunne finne fler og flere ideer i bladet, ikke bare til vedlikehold og utbygging, men til ulike hobbyprosjekter og aktiviteter man kunne gjøre på hytta. Bladet vendte seg i økende grad også mot kvinner, som utgjorde over 40% av leserne, med artikler om gardiner, duker, sengetøy og mat.
Det merkes også at hytteeierne begynte å bli eldre og kanskje også rikere. Det ofte primitive preget fra det selvbygde hyttelivet fra 1960- og 1970-tallet var ikke lengre fullt så attraktivt. Mange gikk lei av utedoen eller de tidlige biodoene de installerte på 1970-tallet; påbygg, oppussing og oppgradering var resultatet. En rekke artikler og leserbrev gjør det tydelig at ”moderate krav til komfort” begynte å gjøre seg gjeldende, med mer plass, oppvarming og praktisk innredning på hytta, og i 1987 konkluderte Hytteliv med at dagens hyttekjøpere ønsket den samme komforten som hjemme, med bilvei, kjøleskap, dusj og do.
Hyttelivs artikler gjenspeilet dermed den store teknologiske omskapingen av hytta som foregikk på 1980-tallet. Stadig flere strømkrevende teknologier – lamper, ovner, kjøleskap, radioer, TVer (farge og svart-hvitt), videospillere (VHS og Betamax), for å nevne noen – ble oppfattet som hjemmehørende på hytta. Som et resultat kunne Hyttelivs lesere finne annonser for ”romfartsteknologien” solcellepanel side om side med reklame for hjemmesløyd og strikkeoppskrifter, uten at man så noe merkelig ved dette; både høyteknologi og håndverk hjalp folk å oppnå hyttedrømmen sin.
I tillegg koblet nye kommunikasjonsteknologier hytta sammen med resten av samfunnet på 1980-tallet. Med nye NMT-telefoner og bærbare datamaskiner kunne man begynne å jobbe på hytta, og en rekke artikler i bladet gjenspeilet dette. I en artikkel fra 1983 skrev Hytteliv om ”Morgendagens hyttetelefon”, hvor nye NMT-teknologien gjorde at telesystemet kunne finne deg uansett hvor du var – også på hytta! Flere lesere fryktet ”telehytta” og hvordan mobiltelefonen ville viske ut skillet mellom arbeid og fritid, men hyttetelefonen var nok fremdeles ikke allemannseie. Simonsens AMT-10-telefon kostet 23900,-. I tillegg kom en fast avgift på 250,- per kvartal, og en brukspris på 2,90 kroner per minutt. Omregnet til 2011-priser blir dette henholdsvis 56000,-, 600,- og 7,-.
Hytteliv tok aktivt del i forhandlingen av en ny type hytteideal, for et stadig mer høyteknologisk og velstående Norge. Bladets utvikling gjennom 1980-tallet viser klart at hyttelivet var ikke lengre en egen verden ute i naturene eller et ferieland utenfor normene av det dagligdagse. Selv om mange fortsatt la vekt på annerledesheten, på fraværet av de vanlige rutinene på hytta, så var den var blitt en del av det norske hverdagslivet, med alt det innebar av forventninger om komfort, underholdning og tilgjengelighet.
En versjon av denne teksten sto på trykk i Hytteliv nr. 6, 2012.
