Kronikk skrevet av Finn Arne Jørgensen, opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv, 21. januar 2009. Norske medier elsker reportasjer om det nye hytte-Norge. Med vakre illustrasjoner forteller de oss hvordan dagens høyteknologiske hytter enten ivaretar eller ignorerer de arkitektoniske og ideologiske båndene til fortidens opprinnelige hytter. Men kan det tenkes at den norske hytta aldri har vært det den engang var? I dagspressen er Dagens Næringsliv utvilsomt blant de mest aktive formidlerne av slikt stoff. Så sent som 2. januar i år trykte D2-magasinet en praktfullt illustrert artikkel hvor journalisten Daniel Guss Butenschøn framsatte ti teser om hvordan hytta har forandret seg fra det den engang var. Hovedkjernen i artikkelen er norske hytteeieres tilsynelatende paradoksale ønske om å kombinere moderne design, teknologi og komfort med det tradisjonelle idealet om et enkelt og nøkternt hytteliv alene med naturen. I denne – og en rekke andre artikler – tegnes det et bilde av et autentisk hytteideal som har blitt forkvaklet av laftede Ivo Caprino-hytter med gresstak, klokketårn og det som verre er. Bak denne diskusjonen om byggeskikk kan vi skimte konturene av en tro på at den opprinnelige norske hytta ikke lar seg harmonisk kombinere med moderne teknologi. Men dersom man undersøker den norske hyttas historie kan man se at de såkalte ”nye” tendensene i hyttelivet har røtter ganske langt tilbake i tid. La oss derfor se nærmere på noen av påstandene som presenteres i Butenschøns artikkel. For det første, er det virkelig slik at hytteeierne tidligere gikk i kilometervis for å komme til hytta, mens man nå kjører bilen helt inn i hyttegarasjen? Den private hyttebyggingen i Norge skjøt for alvor fart på 1960-tallet, og jeg vil hevde at det er her hytta slik vi kjenner den har sine egentlige røtter. Selv om den generelle velstandsøkningen unektelig spilte en viktig rolle, var det bilen som muliggjorde hytta som massefenomen. Etter frislippet av privatbiler i 1960 kom plutselig store deler av landet innen…