Hyttefolk, 1972-1979

The first in a series of posts exploring the contents of Hytteliv over four decades. Originally published in Hytteliv in 2012.

For førti år siden, i juli 1972, kunne hytteeiere for første gang kjøpe bladet Hyttefolk: Organ for Norges Hytteeier-Forbund, for den beskjedne sum av tre kroner. Det 22-sidige bladet ble trykket i fire farger på tykt papir i A3-format. Forsiden lovet saker ”av og for hytteeiere,” med tema som blant annet den nye strandplanloven, gjerder, skattlegging, rettigheter ved festekontrakter, strøm, vannfilter, hyttetyper og politikk. Tre små bilder brøt opp i den teksttunge forsiden, men forsiden ga fortsatt et seriøst inntrykk.

Det er ikke tilfeldig at bladet ble opprettet på denne tiden. Siden tidlig 1960-tall hadde hyttebyggingen i Norge eksplodert, og både stat og kommuner reagerte på den til tider ukontrollerte byggevirksomheten ved å innføre regler og begrensninger på en rekke fronter, men uten en overordnet plan. Norges Hytteeier-Forbund ble etablert for å få hytteeiernes interesser inn på den politiske dagsordenen, og Hyttefolk var primært et talerør for forbundet. Mens bladet dermed lå langt fra dagens idé- og livsstilsmagasin Hytteliv, er det samtidig uttrykk for en raskt voksende gruppe som forsøkte å finne ut nøyaktig hva de hadde av felles interesser og problemer.

Hvordan så egentlig hytte-Norge ut i 1972? Først og fremst var det et område i rask vekst. Mer enn 200 000 hytter og fritidshus var spredt utover landet, og Statistisk Sentralbyrå forutså en vekst på 15-20 000 hytter årlig. Den gjennomsnittlige hytta var på 52m2, og 75% av hyttene lå i nærheten av sjøen eller vassdrag i innlandet. Mye av den framtidige økningen kom imidlertid i fjellet, ettersom strandplanloven begrenset hyttebygging ved sjøen og en økende teknisk standard på nye hytter muliggjorte helårsbruk i større grad. Halvparten av fritidshusene lå for seg selv, og 67% av hytteeierne sa at de ikke kunne tenke seg å eie i en hyttegrend. Hytter under 50m2 hadde i snitt 50 bruksdager i året og de over 50m2 hadde hele 62 bruksdager.

Som talerør for Norges Hytteeier-Forbund var Hyttefolk ofte sterkt politisk og praktisk engasjert. Den virkelig store kampsaken var knyttet til vann, kloakk og avfall. Den store veksten i hyttebyggingen hadde ført til forurensingsproblemer i mange områder, og mange av restriksjonene som stat og kommune innførte hadde som siktemål å stoppe forurensingen. Artiklene i Hyttefolk gjør det tydelig at svært mange hytteeiere ønsket hjelp for å få hytta mer funksjonell og komfortabel.

Spesielt ble toalettsaken kritisk. I 1972 hadde hytteeierne i praksis to toalettløsninger: 41% av hyttene hadde innendørs kjemisk klosett og 52% hadde en god gammeldags utedo. Andelen kjemidoer var sterkt økende og norske hytteeiere ble raskt vante til den økte komforten som en luktfri, innendørs do kunne tilby. Men kjemidoene hadde en bakside; siden folk stort sett fortsatt gravde ned avfallet på sin egen tomt ble lokale vannkilder fort forurenset, spesielt i populære hytteområder. Mange kommuner innførte dermed forbud mot kjemido på hytta. Den store utfordringen ble å finne alternativer som kunne tilby kjemidoens komfort, men uten forurensingsproblemer. Bladet Hyttefolk og dets annonsører lanserte en rekke forslag, men løsningen her ville ikke komme før på 1980-tallet.

Etterspørselen etter nye hytter var mange steder betraktelig større enn tilbudet. I 1978 kunne en hytte på ca 50-60 m2, med strandlinje, koste opptil 250 000 kroner – med andre ord litt over tre gjennomsnittlige årslønner. Hytteliv karakteriserte dette som ”fantastisk” dyrt, og et åpenbart kunstig prisnivå sammenlignet med vanlige boliger. Tilsvarende 2010-pris for en hytte med topplassering blir 1 450 000, men den gjennomsnittlige omsetningssummen i 2010 var 1 333 000. Hytta har med andre ord blitt langt dyrere siden 1970-tallet.

Fra første nummer etablerer Hyttefolk en tradisjon med å intervjue politikere på hytta, både for å snakke om deres forhold til hyttelivet og for å fremme hytteforbundets store kampsak om en overordnet, positivt innstilt hyttepolitikk. Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Per Borten, Gro Harlem Brundtland og Torbjørn Berntsen ble alle intervjuet en eller flere ganger i løpet av 1970-tallet.

I årene 1972-1979 kom bladet ut med totalt 41 utgaver. Ikke overraskende blir bladet mer profesjonelt underveis, på lik linje med det som fra 1974 het Norges Hytteforbund. I 1975 legger Hyttefolk om til et standard magasinformat og på slutten av 1978 bytter bladet navn fra Hyttefolk til Hytteliv. Navneskiftene til både blad og forbund indikerer et bredere fokus, fra å representere særinteressene til en gruppe mennesker til å i større grad promotere en bestemt livsstil – med andre ord endret målgruppen seg fra hytteeiere til hyttedrømmere.

En versjon av denne teksten ble opprinnelig trykket i Hytteliv nr. 5, 2012.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

css.php