Mens Hytteliv hadde gått til krig mot statens manglende hyttepolitikk på 1980-tallet, kom norske hytteeiere selv i siktet på 1990-tallet. Hytte-Norges sjel sto på spill etter hvert som flere og flere nordmenn fikk oppfylt hyttedrømmene sine. Hyttene vokste seg stadig større, og ble plassert tettere sammen i hyttelandsbyer med full komfortinfrastruktur. Hytteliv ønsket å gå i en annen retning og la ned en stor innsats i å løfte fram alternative modeller og eksempler på god byggeskikk og det de betraktet som et mer autentisk hytteliv.
Mens Idébladet Hytteliv fortsatte å være nettopp et idéblad, fullt av artikler om håndverk, aktiviteter, gjør-det-selv-guider, matlaging, og annet, er det inntrykket av arbeidet med å definere hytta og hyttelivet som idé som står sterkest igjen når tiåret skal oppsummeres. 1990-tallet startet litt anonymt, hvor redaktøren Jan Lindgren kom med forsiktig kritikk av hytteeiernes ønske om innlagt strøm, av hensyn til landskap og miljø. Lederartiklene hans kontekstualiserte ofte hyttelivet i en større samfunnsmessig sammenheng, men ga sjelden uttrykk for det samme brennende engasjementet som Tor Trosterud hadde hatt.
Tore Giljane tok over som redaktør på slutten av 1992. Han hadde tidligere vært redaktør i Bonytt og var dypt engasjert i spørsmål om god byggeskikk. Hans første lederartikkel tok for seg noen av de riktig store spørsmålene: Hva er vakkert? Hva er estetisk kvalitet? Hvordan definerer vi dette i regler og planer? Hva er en estetisk vakker hytte? I Giljanes tid som redaktør kom to typer hytter til å prege hytteportrettene i bladet. De aller fleste var tegnet av arkitekter, og som regel også bygget og eid av arkitektene. Et fellestrekk var at de som regel var nydelige hytter, hvor hver minste detalj var gjennomtenkt, med særpreget arkitektur i dialog med både arkitekturhistorien, eiernes preferanser og det lokale landskapet. Den andre typen hytter var de som hadde vokst fram organisk over tid, gjerne med flere hundre års historie i bunnen, og hvor eierne hadde investert enorme mengder tid i planlegging, utbygging og oppussing. En ekte hytte burde være ”meislet ut av et solid stykke norsk natur.” Budskapet var at hyttebygging ikke var en triviell virksomhet, men noe som krevde profesjonalitet, følsomhet, innsatsvilje og en bestemt kompetanse.
Dette sterke engasjementet oppsto i opposisjon til det nye hytteidealet som vokste fram i kjølvannet av OL på Lillehammer, preget av det bladets skribenter omtaler som ”bonderomantikk”, ”tilbakeskuende kulissearkitektur” og påmontert ”klisjeaktig pynt”. I etterkant av OL har det vokst fram en ny hyttedrøm,” skrev Giljane i 1997. “Det er noe fattigslig ved all denne storheten, den kongsgårdslignende prakten og forfengeligheten, som preger disse luksushyttene.” De nye luksuriøse hyttefeltene på Hafjell, Kvitfjell, Hovden, Beitostølen, Trysilfjellet blir skrekkeksempler som jevnlig dras fram i bladet.
Giljanes kampanje ble støttet av store deler av Norges arkitektstand, som fikk mye spalteplass i bladet. Arkitekt Berent A. Moe har sagt at ”hytta snakker dialekt”, men mange av arkitektene følte at de mange ferdighyttene som etter hvert dukket opp representerte en ensretting og en utarming av dette rike utvalget arkitektoniske dialekter. ”Det skyller en bølge av nasjonalromantikk over mange av de nyoppførte hyttebyene i landet. Lafting, ukantet panel og sprossevinduer skal det være,” uttalte Ketil Kiran til Hytteliv, som nyslått president I Norske Arkitekters Landsforbund i 1997. Arkitekten Jan Carlsen fulgte opp med å erklære at ”det er et tegn på ukultur når velstående byggherrer bygger bondejåleri. Men ifører seg lånte fjær, hermer etter tidligere byggekulturer.”
Arkitektenes bekymringer ville ikke oppstått om ikke dette nye hytteidealet hadde vært så utbredt. Det var delvis et resultat av de sterke økonomiske interessene som sto bak utbyggingen av de nye hyttefeltene, men det var heller ingen tvil om at det brede lag av hytte-Norge ønsket større og mer komfortable hytter. Hyttelivs annonser gjenspeiler dette, ettersom bladet er fullt av reklame for ulike komfortteknologier og etter hvert også ferdighytter. Dette tyder på at Giljane var litt i utakt med mange norske hytteeiere. Men det var kanskje nettopp derfor han følte budskapet hans var så viktig. Hytte-Norge gjennomgikk en transformasjon på 1990-tallet som mange fryktet var irreversibel, så det var tidskritisk at man møtte denne utviklingen med alternative modeller.
Hytteliv ble en viktig premissleverandør i denne debatten og så det som sin rolle å ikke bare kritisere, men også å lære opp leserne og vise til gode modeller. En rekke artikkelserier utforsket for eksempel hyttelivets kulturhistorie, og Hytteliv intervjuet flere ganger noen av mine hytteforskerforgjengere, som Göran Rosander, Ingun Grimstad Klepp, Thor Flognfeldt jr. og Bjørn Johan Kaltenborn. Alle disse artiklene ble en del av bladets større prosjekt om en kritisk evaluering av hytte-Norges tradisjoner og praksiser.
I løpet av 1990-tallet engasjerte Giljane og Hytteliv seg aktivt i de krevende spørsmålene om hva en hytte egentlig skal være, om hva som er autentisk, opprinnelig og tradisjonelt. Det ble også mer og mer synlig at mens hytta kanskje er noe av det som forener oss nordmenn, så har vi heller ikke felles interesser eller en felles definisjon av hva en hytte egentlig er. Hyttelivs utgaver på 1990-tallet viser godt hvor utrolig komplisert og mangetydig ordet ”hytte” egentlig er. Det kan romme alt fra de enkleste seterbuer til Røkkes gigantiske hyttepalass, men Hytteliv var rett og slett ikke helt villige til å tale til alle disse betydningene av ordet.
En versjon av denne teksten sto på trykk i Hytteliv nr 7, 2012.
