”Gammel hytte ble som ny,” er vel den beste oppsummeringen av Idébladet Hyttelivs utgaver på 2000-tallet. Like etter årtusenskiftet tok Turid Røste – Hyttelivs nåværende redaktør – over tømmene etter Tore Giljane. Hun hadde tidligere jobbet i Villmarksliv og fortsatte Giljanes kritiske undersøkelser av den norske hyttas utvikling, samtidig som hun ga bladet en litt ny retning for å fange opp endringene i norske hytteeieres interesser.
På 2000-tallet står hytta sterkere enn noensinne i Norge, men den er ikke uten sine konfliktområder. Hyttesalget går rett oppover og stadig flere pusser opp sine gamle hytter for å gjøre dem mer tidsmessige og komfortable. Som et resultat vokser hyttene vokste seg større, mer luksuriøse og dramatisk mer energikrevende – Alexander Berg Jr. kaller dem ”gloriøst overveldende.” Hytteliv fortsatte nittitallets selvrefleksjon over det norske hyttelivets utvikling gjennom en serie artikler om historie, kultur og tradisjoner knyttet til en rekke aspekter ved hyttelivet. Bladet kikker både bakover, framover, og utover for å belyse den norske hytta fra ulike perspektiver, inklusive en serie om hytter og fritidshus i andre land.
Dette gjenspeiler delvis den voksende interessen blant norske hytteeiere for historiske og autentiske detaljer, men det er nok også et forsøk på å konfrontere et visst ubehag over utviklingen i Norge. De luksuriøse hyttepalassene som Hytteliv jevnlig kritiserte viste seg å ikke bare være en døgnflue for ekstravagante kjendiser, men ble heller en modell for den nye folkehytta. Gradvis åpnet bladet dørene for hverdagsluksusen, men passet på å markere avstand til de mest ekstreme eksemplene. Røste brukte for eksempel jevnlig sine lederspalter til å kritisere det nye hyttelivets økende energiavhengighet, spesielt sett i lys av de økende strømprisene.
I Røstes første tiår som redaktør portretterte bladet enda flere – og folkeligere – hytter enn tidligere. Og det er en imponerende variasjon i utvalget, med langt færre arkitekttegnede og –eide hytter enn i Giljanes redaktørtid. Leserne får besøke store og små hytter, enkle og luksuriøse, nye og gamle – i skogen, på fjellet, ved sjøen og i byen. Slik sett speiler bladet veldig godt det store spennet i dagens hytte-Norge. Samtidig merker jeg meg at den nasjonalromantiske og laftede hyttestilen blir mye mer framtredende enn i tidligere tiår, og flere artikler tar for seg kvalitetsproblemene som oppsto med mange av hyttene i den nye laftebølgen som kom etter Lillehammer-OL. Som nordlending noterer jeg meg også at antallet hytter fra Nord-Norge øker kraftig. Disse er sjeldnere oppgradert til full nostalgisk og gammeldags stil, men har som regel et enklere syttitallspreg enn mange hytter fra det sentrale Østlandsområdet.
Bladet preges også langt mer av interiører enn i de mannlige redaktørenes tid. Leserne blir ikke bare presentert med vakre og gjennomtenkte hytteinteriør, men får også vite hvor de kan kjøpe mange av gjenstandene i hytta og hvor mye de koster. Slikt gjør jo selvfølgelig annonsørene glade, men det handler også om å gjøre interiørene og stilene mer tilgjengelig for hyttedrømmerne. På 2000-tallet gjør også det designer-rustikke for alvor sitt inntog i bladet. Vi finner tunge og eksklusive trekjøkken i bonderødt og koboltblått, kombinert med nye møbler i såkalt gammel bondestil. Strategisk plasserte og nøye utvalgte antikviteter tilfører historisk dybde og et snev av alder til det som i bunn og grunn er moderne hytter. I likhet med mange interiørblader er det lite som synes tilfeldig i mange av hyttene som portretteres. Det er tydelig at hyttas visuelle uttrykk har blitt langt viktigere for mange hytteeiere.
Oppussing, forbedring og heving av komforten og den tekniske standarden på gamle hytter blir et av de andre store gjennomgangstemaene på 2000-tallet. For eksempel hadde bladet en konkurranse i 2006 hvor hytteeiere kunne vinne en teknisk oppgradering for å øke hyttas bruksverdi, gjennom etablering av lokalt trykkvann, dusj, vannvarmer, oppvarmingssystem, solcelleanlegg, vindkraft og andre tekniske, lett tilgjengelige hjelpemidler. Bladet gjennomsyres av annonser for hytteutstyr som lover ”Bedre komfort – og mer tid til å nyte livet på hytta,” men som vi har sett har jo dette vært et gjennomgangstema helt fra første utgave i 1972.
Til tross for at Hytteliv i økende grad åpner opp for det komfortable og moderne hyttelivet, legger bladet samtidig mye vekt på å dokumentere og forsvare det enkle hyttelivet. Det handler om å definere hva som er nødvendig og hva som er luksus på hytta, noe som er en hårfin linje som er vanskelig å balansere på i komfortens tidsalder. Men en av tingene som blir synlige etter å ha lest førti årganger med Hytteliv er at dette kanskje er et av de store talentene til norske hytteeiere – det å blande nytt og gammelt, enkelt og avansert, selvbygget og ferdigpakket. Det blir litt sammensurium og stilforvirring av det til tider, men er ikke dette litt av sjarmen ved hytta?
Det er likevel ikke uten et snev av selvransakelse at Hytteliv utforsker utviklingen som har preget hytte-Norge de siste førti årene. Hvor har vår kollektive drøm om det gode liv på hytta egentlig ført oss? Hva skjer nå som vi har fått oppfylt (nesten) alle våre ønsker om komfort på hytta? Etter å ha lest hundrevis av utgaver og tusenvis av sider med Hytteliv tror jeg at jeg kan konkludere med at hyttedrømmen nok er et bevegelig mål, og den gamle norske hytta antakeligvis vil fortsette å bli ny også i framtiden. Jeg ser fram til å se hva norske hytteeiere drømmer om og ergrer seg over ved Hyttelivs femtiårsjubileum i 2022!
En versjon av denne teksten sto på trykk i Hytteliv nr. 8, 2012.
