Denne helgen har jeg og noen kolleger svermet på hyttemessen i Trondheim. For de som aldri har vært på en hyttemesse kan jeg si at dette er en utstilling hvor produsenter av ferdighytter, tomter, hyttetoaletter, møbler, badstuer og andre hyttedingser får anledning til å vise fram produktene sine for potensielle kjøpere.
For oss som forsker på hytter ga messen oss anledning til noe helt annet; vi kunne besøke messen i fellesskap for å observere hvordan hyttelivet presenteres på messen, hva som selges – og hvordan det selges – samt hvordan publikum oppfatter utstillingene. Vi fikk anledning til å snakke med selgere og potensielle kjøpere av hytteprodukter (dette skapte jo noen underholdende situasjoner underveis ettersom det tidlig på fredagen var relativt få ”vanlige” deltakere og relativt mange forskere på messa – ”hva, enda en forsker?!” Til tross for dette var inntrykket vårt at mange av selgerne satte pris på å få diskutere med oss, spesielt i de stillere periodene av messa). Og ikke minst fikk vi anledning til å diskutere med hverandre underveis.
For oss ble hyttemessen dermed et eksperiment i nye, kollaborative og spontane arbeidsformer – med andre ord, forskersvermen. Historikeren Josh Greenberg (som da var forsker ved Center for History and New Media, George Mason University og som nå er Director of Digital Strategy and Scholarship ved New York Public Library) lanserte begrepet ”swarm scholarship” da han organiserte et liknende stunt ved den store forbrukerelektronikkmessa CES i Las Vegas for noen år siden. Jeg fikk ideen til å prøve ut slike arbeidsformer da jeg leste om den planlagte hyttemessen i fjor en gang, allierte meg med to gode kolleger og søkte – og fikk – litt penger til å organisere forskersvermen (takk til HF-fakultetet ved NTNU).
Ideen er at man gjennom å ”sverme sammen” kan gripe fenomener som er i bevegelse og i konstant utvikling. Det blir mulig å gjennomføre tverrfaglige studier av komplekse aktørnettverk på en måte som ville vært vanskelig dersom man hadde vært alene. To av mine kolleger hadde besøkt henholdsvis den store baderomsmessen i Frankfurt og båtmessen i Lillestrøm tidligere i år, og konklusjonen deres var at selv om hyttemessen i Trondheim var mye, mye mindre var opplevelsen og nytten av å gjøre dette i fellesskap med andre forskere tilsvarende mye større. Sammensetningen av gruppen vår – en historiker, tre sosiologer, en arkitekt og en antropolog – brakte en rekke ulike perspektiver inn i diskusjonene. Vi har forsøkt å skape så mange arenaer som mulig for diskusjon og utveksling. I tillegg til å spontant diskutere ting inne i messehallen hadde vi felles kaffepauser med diskusjon. Vi har også liveblogget fra messen på nettsiden vår, et stunt som fikk litt oppmerksomhet fra media.
Men det er jo selvfølgelig ikke tilstrekkelig å bare sverme. I dagens publiseringspoeng-regime må jo slike tiltak også føre til noe håndfast. Før vi gikk bort til Trondheim Spektrum, hvor messa fant sted, holdt vi en liten oppvarmingsworkshop hvor vi diskuterte planene våre om å skrive en felles bok. Intensjonen vår med boken er å utforske de ulike rollene hytta har, motsetningene som kan oppstå mellom dem og hvilken rolle humaniora og samfunnsfagene kan spille i å forstå forholdet mellom hytter, miljø og samfunnsutvikling bedre. Vi har stor tro på at det er mulig å skrive en god og engasjerende bok sammen. Men for å unngå at boken blir en samling mer eller mindre sammenraskede artikler om et relatert tema tror vi det er viktig å finne måter vi kan jobbe og tenke sammen på også før vi går tungt inn i selve skriveprosessen. Sånn sett har svermingen vært en veldig nyttig aktivitet.
Selv om dette kanskje har vært en noe utradisjonell arbeidsform for en historiker har det definitivt vært en vellykket opplevelse for meg personlig. Først og fremst fordi jeg som forsker liker å jobbe sammen med andre. Forskningsprosessen – og spesielt skrivingen – kan være brutalt ensom for mange og jeg mener at det slett ikke behøver å være slik. Vi behøver ikke sitte alene sammen med tankene våre inntil de er fullstendig ferdigtenkte og drøvtygde før vi sender ut nok en tekst (som ikke nødvendigvis blir lest av spesielt mange).
I tillegg fikk jeg også mer konkrete resultater ut av deltakelsen min på hyttemessa. Jeg var spesielt interessert i å undersøke hvordan produsenter av hytteutstyr forsøker å formidle en følelse av tradisjon og historie gjennom produktene sine, for gjennom det få en inngang til hvordan den kollektive forståelsen av den opprinnelige og autentiske hytta dannes (jeg planlegger å skrive en artikkel om dette til boka vår). I tillegg har jeg funnet et potensielt arkiv hos en av Norges største og eldste ferdighytteprodusenter, og her er jo historikeren mer på hjemmebane. Neste år skal jeg prøve å ta turen ned til hyttemessa i Oslo – den er mye større enn Trondheims-versjonen. Og jeg har en følelse av at jeg ikke blir den eneste forskeren der!
Lenke til originalartikkelen: https://blogg.forskning.no/finn-arne-jorgensen/se-opp-for-svermende-forskere/1119769
