Part of a series of blog posts I wrote on the Anthropocene for Umeå University’s Forskarbloggen in 2013.

Over the last year or two, I’ve noticed how both Neanderthals and the distant human past have started appearing over and over again in discussions of life in the modern world. At the core of this Paleo-revival is a belief that the distant evolutionary past holds lessons for how we should live today. Since evolution works on very long and slow time-scales (the theory goes), our bodies are quite simply not well adapted to life in the Anthropocene. All we need to do is to copy the diet/lifestyle/habits of Stone Age man and we can avoid the negative effects of the modern world on our bodies. Neanderthals, on the other hand, seems to have become a kind of evolutionary noble savage, a distant and exotic Other upon which we can project our ideals and wishes for how a simple life outside of the Anthropocene might be. A red thread running through this argument is pure nostalgia, a desire to go back to when things supposedly were simpler and when the problems we had to deal with were not quite as wicked. If the current state of the world is a result of human activities, then Paleolithic man is only marginally complicit, having existed at a time when we still had a choice. The Neanderthals, on the other hand, are completely innocent and can not be blamed for the Anthropocene. The illustration below – one of many “evolution of man” spoofs that circulate on the internet – demonstrates this idea wonderfully. The Paleolithic age, more commonly called “the Stone Age” started about 2,6 million years ago and ended about 10000 years ago, during which humans evolved from Homo habilis to Homo sapiens sapiens, in other words what is fundamentally modern humans. Today, consumers can emulate Stone Age life in many ways. For instance, the Paleolithic diet started appearing as a modern nutritional plan in the 1970s, and its proponents argued that…

Part of a series of blog posts I wrote on the Anthropocene for Umeå University’s Forskarbloggen in 2013.

Today I’d like to take you out for a field trip. My intention is not just to take you to some of the most scenic natural and technological locations in the Anthropocene, bit also to reflect a bit on the increasing entanglements of nature and technology. One of several project ideas I’ve been exploring the last year or so is a study of the ways in which “nature” and “the digital” have become intertwined since the 1960s, more or less. I say “nature” because there are, in fact, many natures. Some we see. Others we eat. Some we travel through. Some are hidden from us. Our idea of nature has expanded quite dramatically as a result of both new scientific instruments and new nature management regimes. The natural world becomes both bigger and smaller at the same time, extending out in space and down into our own bodies. We know from science studies that we generally can’t know this “nature” directly. This idea of nature is becoming very hard to separate from the digital tools and media we use to observe, interpret, and manage it. Our ideas, our standards, for what is natural is distributed and maintained in digital tools and media like databases, computer models, geographical information systems, and so on. I can point to Paul Edwards’ prize-winning book on computer modeling and climate change, A Vast Machine: Computer Models, Climate Data, and the Politics of Global Warming as one recent example of studies really highlighting this perspective. Such a perspective on nature pulls us in a few different directions. Up, towards abstraction and global management systems, like Edwards and his vast machines. But also down, out into the field, to the bodily experience of nature. I call these distant and close natures, directly borrowing from Stanford literature professor Franco Moretti’s ways of reading literature on different scales. And in what I have chosen to call annotated landscapes, the close and the distant overlap. If we think…

Part of a series of blog posts I wrote on the Anthropocene for Umeå University’s Forskarbloggen in 2013.

Easter is a good opportunity to contemplate the death and resurrection of nature. One of the most prevalent narratives about nature in the Anthropocene is one of decline – of species extinction, biodiversity loss, degraded ecosystem services, encroachment on wilderness areas, natural disasters, global climate change, and so on. People have left their fingerprints on everything and the world is a poorer place for it, or so the story goes. Such narratives of decline and catastrophe have been important catalysts in the formation of the environmental movement and continue to be major challenges that we’ll need to deal with one way or another in the future. As argued earlier, all of these can also be defined as a wicked problem or part of a whole wicked tangle of problems that can’t be solved through simple fixes. Note that I chose to call this a narrative about nature. This is not the same as saying that these problems are fictional and thus don’t exist (they do). Narratives are storytelling mechanisms that organize and connect events in time and space. They are one of the ways in which we attempt to make sense of the world around us, as individuals and as societies. If we want to make any headway with the environmental problems that we face in the Anthropocene, we need to think critically about the narratives we tell to ourselves and to others about nature and culture. At the core, narratives about environmental decline begin with the idea of nature as once whole, pristine, and untouched. Once upon a time there was an environmental baseline that we not only measure, but also judge environmental change against. If there are people in the story, they tend to live in harmony with nature, knowing their place in the ecosystem. Environmental degradation often follows with the introduction of new technologies or when people start showing up in places where they don’t belong. For example, one…

Part of a series of posts exploring the Anthropocene for the Umeå University Forskarbloggen in 2013.

Walking around a large grocery store like Ica Maxi at Strömpilen can be most instructive for thinking about the Anthropocene and our relationship with nature at large. First, while pondering what to have for dinner, we can contemplate the transportation and logistics infrastructures that brought all this exotic food from all corners of the world to our shopping carts up here in the north, fresh and ripe and ready to eat. In this sense, there is nothing “natural” about much of the food that ends up on our plates; it can only exist as part of a technological life-support system. Second, we can observe how many products make claims about nature, naturalness, and connections to place. “100% Natural,” “Ecological,” “Sustainable,” “Green,” “Biodynamic,” ”Organic,” “Pure,” “Authentic,” “Local,” “Short-traveled” – the list goes on and on. We can’t help but care about such claims since they speak to the very direct relationship between the products we buy, the place they come from, and our bodies. By claiming to be natural, the food promises to be good for us, or at least not to be directly harmful. The American writer Nathanael Johnson explored the tensions between “naturalness” and technology in his brand new book All Natural*: *A Skeptic’s Quest to Discover If the Natural Approach to Diet, Childbirth, Healing, and the Environment Really Keeps Us Healthier and Happier. In his interpretation, we suffer from “ecological anxiety,” a vague but insistent feeling that despite all the obviously good things about modern society, something has gone wrong on the way. We are missing something that we used to have, know, or feel, back when things used to be “natural.” As a result, we are drawn to products, solutions, and lifestyles that claim to be “natural.” Others eschew “natural”, aiming instead for the clinical reliability of modern technology. This fundamental divide becomes particularly obvious in healthcare, but we can also find it in food. Michael Pollan has,…

Part of a series of blog posts I wrote on the Anthropocene for Umeå University’s Forskarbloggen in 2013.

flaming candle in dark obscure studio

Photo by Karina Zhukovskaya on Pexels.com

Did you observe Earth Hour this previous Saturday? Did you turn off all the lights in your house between 20:30 and 21:30? I did. At 20:28, I lay down on the couch in the dark. I could count two green and five red little standby indicator lights within my field of vision, plus the slow, white battery pulse of my laptop sleeping on the table. It was a peaceful moment, of sorts, the silence only penetrated by the humming of the aquarium pump and house ventilation system. My dogs started wondering what was up, so I took them out for a walk. Around Carlslid, the area where I live, less than half of the houses were dark. In one of these, a giant flatscreen TV lit up the room more than the scattered candles, an absurd sight that made me laugh out loud. How can we understand an event such as Earth Hour? What is the point of such events? What are the motivations of the people who observe Earth Hour, and of those who don’t?  Which problems are they trying to deal with and which values do they attempt to live up to? Earth Hour started by WWF in Australia in 2007, and spread worldwide from 2008. Today it is a more or less global event, visible from space. Earth Hour co-founder Andy Ridley stated that “Any movement of change begins with symbolism – it’s a needed step to prove enough people care about an issue.”  The goal of Earth Hour is to make a difference, but not through any actual reduction in electricity usage during this one out of  the 8760 hours in a year. By turning off the lights, we may shine a light on ourselves and the ways in which we have chosen to live our lives. Earth at night, illuminated. Photo by Chris Hadfield at the International Space Station. Many say that Earth Hour is pointless since it doesn’t actually…

A story of trash and class in America. Archived version of a text published with The Atlantic in 2013.

Empty beverage container collector, Uppsala 2012 (Finn Arne Jørgensen)

The Academy Award-nominated short documentary Redemption (2013) may not have won an Oscar statue in the end, but it remains a powerful introduction to the lives of “canners,” the many poor who collect empty bottles and cans on the streets of New York as a means of survival. In the film, empty beverage containers become a symbol for poverty and exploitation. They are waste — unwanted and unvalued, simply delivery mechanisms that become a problem as soon as we have consumed the beverage they once contained. But it wasn’t always that way: Bottles were once valuable objects, not to be easily discarded. Their loss of value is not just a result of technological and material improvements, but also of social, economic, and political choices by consumers, corporations, and policy makers (or, as we too often call it, “the market”). If we go back 150 years, carbonated beverages were generally consumed on-site in bars, saloons, taverns, and restaurants. You could buy bottled beverages, but they were hand-filled and hand-capped, one bottle at a time. With the development of mass-produced bottles, crimp capping, and mechanized bottling at the end of the 19th century, increasing amounts of beverages were instead sold for consumption in the home or on the move. The bottles were expensive to produce, however, so bottlers used a deposit-refund system to ensure that consumers returned the bottles after use, and embossed the bottles with their logo and name as a means of claiming ownership. Following World War II the beverage market changed dramatically. The former multitude of local bottlers and brands began to give way to fewer, larger bottlers operating on a regional and national arena. These began experimenting with disposable containers designed to no longer have any value to the bottlers. Instead of the company logo, the words “No Deposit, No Return” now decorated the bottles. We all know what happened next. We have seen the surprisingly unsettling picnic scene in…

The last in a series of texts exploring the contents of Hytteliv over four decades. Originally published in Hytteliv in 2012.

”Gammel hytte ble som ny,” er vel den beste oppsummeringen av Idébladet Hyttelivs utgaver på 2000-tallet. Like etter årtusenskiftet tok Turid Røste – Hyttelivs nåværende redaktør – over tømmene etter Tore Giljane. Hun hadde tidligere jobbet i Villmarksliv og fortsatte Giljanes kritiske undersøkelser av den norske hyttas utvikling, samtidig som hun ga bladet en litt ny retning for å fange opp endringene i norske hytteeieres interesser. På 2000-tallet står hytta sterkere enn noensinne i Norge, men den er ikke uten sine konfliktområder. Hyttesalget går rett oppover og stadig flere pusser opp sine gamle hytter for å gjøre dem mer tidsmessige og komfortable. Som et resultat vokser hyttene vokste seg større, mer luksuriøse og dramatisk mer energikrevende – Alexander Berg Jr. kaller dem ”gloriøst overveldende.” Hytteliv fortsatte nittitallets selvrefleksjon over det norske hyttelivets utvikling gjennom en serie artikler om historie, kultur og tradisjoner knyttet til en rekke aspekter ved hyttelivet. Bladet kikker både bakover, framover, og utover for å belyse den norske hytta fra ulike perspektiver, inklusive en serie om hytter og fritidshus i andre land. Dette gjenspeiler delvis den voksende interessen blant norske hytteeiere for historiske og autentiske detaljer, men det er nok også et forsøk på å konfrontere et visst ubehag over utviklingen i Norge. De luksuriøse hyttepalassene som Hytteliv jevnlig kritiserte viste seg å ikke bare være en døgnflue for ekstravagante kjendiser, men ble heller en modell for den nye folkehytta. Gradvis åpnet bladet dørene for hverdagsluksusen, men passet på å markere avstand til de mest ekstreme eksemplene. Røste brukte for eksempel jevnlig sine lederspalter til å kritisere det nye hyttelivets økende energiavhengighet, spesielt sett i lys av de økende strømprisene. I Røstes første tiår som redaktør portretterte bladet enda flere – og folkeligere – hytter enn tidligere. Og det er en imponerende variasjon i utvalget, med langt færre arkitekttegnede og –eide hytter enn i Giljanes redaktørtid. Leserne får besøke store og små hytter, enkle og luksuriøse, nye…

The third in a series of articles exploring the contents of Hytteliv over four decades. Originally published in Hytteliv in 2012.

Mens Hytteliv hadde gått til krig mot statens manglende hyttepolitikk på 1980-tallet, kom norske hytteeiere selv i siktet på 1990-tallet. Hytte-Norges sjel sto på spill etter hvert som flere og flere nordmenn fikk oppfylt hyttedrømmene sine. Hyttene vokste seg stadig større, og ble plassert tettere sammen i hyttelandsbyer med full komfortinfrastruktur. Hytteliv ønsket å gå i en annen retning og la ned en stor innsats i å løfte fram alternative modeller og eksempler på god byggeskikk og det de betraktet som et mer autentisk hytteliv. Mens Idébladet Hytteliv fortsatte å være nettopp et idéblad, fullt av artikler om håndverk, aktiviteter, gjør-det-selv-guider, matlaging, og annet, er det inntrykket av arbeidet med å definere hytta og hyttelivet som idé som står sterkest igjen når tiåret skal oppsummeres. 1990-tallet startet litt anonymt, hvor redaktøren Jan Lindgren kom med forsiktig kritikk av hytteeiernes ønske om innlagt strøm, av hensyn til landskap og miljø. Lederartiklene hans kontekstualiserte ofte hyttelivet i en større samfunnsmessig sammenheng, men ga sjelden uttrykk for det samme brennende engasjementet som Tor Trosterud hadde hatt. Tore Giljane tok over som redaktør på slutten av 1992. Han hadde tidligere vært redaktør i Bonytt og var dypt engasjert i spørsmål om god byggeskikk. Hans første lederartikkel tok for seg noen av de riktig store spørsmålene: Hva er vakkert? Hva er estetisk kvalitet? Hvordan definerer vi dette i regler og planer? Hva er en estetisk vakker hytte? I Giljanes tid som redaktør kom to typer hytter til å prege hytteportrettene i bladet. De aller fleste var tegnet av arkitekter, og som regel også bygget og eid av arkitektene. Et fellestrekk var at de som regel var nydelige hytter, hvor hver minste detalj var gjennomtenkt, med særpreget arkitektur i dialog med både arkitekturhistorien, eiernes preferanser og det lokale landskapet. Den andre typen hytter var de som hadde vokst fram organisk over tid, gjerne med flere hundre års historie i bunnen, og hvor eierne hadde investert enorme…

The second in a series of posts exploring the contents of Hytteliv over four decades. Originally published in Hytteliv in 2012.

Mens pastellfarger, jappetid og etter hvert også en grønn bølge av miljøengasjement preget det norske samfunnet gjennom 1980-tallet, kunne Hytteliv rapportere at det utspilte seg en krig på hytta – mellom staten, kommunene og hyttefolket. Hytteeierne betalte nå prisen for den til dels ukontrollerte hyttebyggingen på 1960- og 1970-tallet. Staten og kommunene reagerte med å innføre en rekke regler og forordninger for hyttebygging, men uten noen som helst form for koordinering. Resultatet var en enorm frustrasjon over den nye regeljungelen. Alt krevde i teorien byggetillatelse, men det var opp til kommunene hvilke regler som skulle gjelde i praksis. Hytteeierne var i villrede; flere kommenterte til Hytteliv at de var dømt til å bli lovbrytere nesten uansett hva de gjorde. Samtidig ønsket hundretusenvis av nordmenn å kjøpe eller bygge en hytte, uten å finne tomter, få byggetillatelse, eller å ha råd til å kjøpe. Mens Norge var ”på vei inn i fritidssamfunnet”, var ”menigmanns drøm om egen hytte er på vei ut i det blå”, skrev bladet i 1980. Hytteliv rapporterte fra frontlinjene i denne konflikten, og da spesielt fra tiårets store hyttehendelse – utgivelsen av den statlige utredningen om hyttelivets framtid fra Miljøverndepartementets ”Hytteutvalg”. Hyttelivs redaktør Tor Trosterud var med i dette utvalget og rapporterte jevnlig fra arbeidet – delvis for å informere leserne, men også for å legge press på utvalget. Bladet – gjennom redaktøren – var dermed både korrespondent, sakkyndig, representant og aktør i norsk hyttelivs kanskje mest dramatiske periode. En av utvalgets viktigste oppgaver var å ta rede på hvordan hytte-Norge egentlig så ut. Statistisk Sentralbyrås store fritidshusundersøkelse fra 1980 dokumenterte at Norge hadde 300 000 fritidsboliger – 100 000 flere enn antatt i 1972 – og behov for minst like mange til. Hytteutvalget var noe mer moderate, og anslo et behov på 130—160 000 nye hytter. Nordmenns interesse for hyttelivet virket dermed større enn noensinne. Helt siden det første nummeret i 1972 hadde Hytteliv hatt sterke…

The first in a series of posts exploring the contents of Hytteliv over four decades. Originally published in Hytteliv in 2012.

For førti år siden, i juli 1972, kunne hytteeiere for første gang kjøpe bladet Hyttefolk: Organ for Norges Hytteeier-Forbund, for den beskjedne sum av tre kroner. Det 22-sidige bladet ble trykket i fire farger på tykt papir i A3-format. Forsiden lovet saker ”av og for hytteeiere,” med tema som blant annet den nye strandplanloven, gjerder, skattlegging, rettigheter ved festekontrakter, strøm, vannfilter, hyttetyper og politikk. Tre små bilder brøt opp i den teksttunge forsiden, men forsiden ga fortsatt et seriøst inntrykk. Det er ikke tilfeldig at bladet ble opprettet på denne tiden. Siden tidlig 1960-tall hadde hyttebyggingen i Norge eksplodert, og både stat og kommuner reagerte på den til tider ukontrollerte byggevirksomheten ved å innføre regler og begrensninger på en rekke fronter, men uten en overordnet plan. Norges Hytteeier-Forbund ble etablert for å få hytteeiernes interesser inn på den politiske dagsordenen, og Hyttefolk var primært et talerør for forbundet. Mens bladet dermed lå langt fra dagens idé- og livsstilsmagasin Hytteliv, er det samtidig uttrykk for en raskt voksende gruppe som forsøkte å finne ut nøyaktig hva de hadde av felles interesser og problemer. Hvordan så egentlig hytte-Norge ut i 1972? Først og fremst var det et område i rask vekst. Mer enn 200 000 hytter og fritidshus var spredt utover landet, og Statistisk Sentralbyrå forutså en vekst på 15-20 000 hytter årlig. Den gjennomsnittlige hytta var på 52m2, og 75% av hyttene lå i nærheten av sjøen eller vassdrag i innlandet. Mye av den framtidige økningen kom imidlertid i fjellet, ettersom strandplanloven begrenset hyttebygging ved sjøen og en økende teknisk standard på nye hytter muliggjorte helårsbruk i større grad. Halvparten av fritidshusene lå for seg selv, og 67% av hytteeierne sa at de ikke kunne tenke seg å eie i en hyttegrend. Hytter under 50m2 hadde i snitt 50 bruksdager i året og de over 50m2 hadde hele 62 bruksdager. Som talerør for Norges Hytteeier-Forbund var Hyttefolk ofte sterkt politisk og…

css.php