Mens pastellfarger, jappetid og etter hvert også en grønn bølge av miljøengasjement preget det norske samfunnet gjennom 1980-tallet, kunne Hytteliv rapportere at det utspilte seg en krig på hytta – mellom staten, kommunene og hyttefolket. Hytteeierne betalte nå prisen for den til dels ukontrollerte hyttebyggingen på 1960- og 1970-tallet. Staten og kommunene reagerte med å innføre en rekke regler og forordninger for hyttebygging, men uten noen som helst form for koordinering. Resultatet var en enorm frustrasjon over den nye regeljungelen. Alt krevde i teorien byggetillatelse, men det var opp til kommunene hvilke regler som skulle gjelde i praksis. Hytteeierne var i villrede; flere kommenterte til Hytteliv at de var dømt til å bli lovbrytere nesten uansett hva de gjorde. Samtidig ønsket hundretusenvis av nordmenn å kjøpe eller bygge en hytte, uten å finne tomter, få byggetillatelse, eller å ha råd til å kjøpe. Mens Norge var ”på vei inn i fritidssamfunnet”, var ”menigmanns drøm om egen hytte er på vei ut i det blå”, skrev bladet i 1980. Hytteliv rapporterte fra frontlinjene i denne konflikten, og da spesielt fra tiårets store hyttehendelse – utgivelsen av den statlige utredningen om hyttelivets framtid fra Miljøverndepartementets ”Hytteutvalg”. Hyttelivs redaktør Tor Trosterud var med i dette utvalget og rapporterte jevnlig fra arbeidet – delvis for å informere leserne, men også for å legge press på utvalget. Bladet – gjennom redaktøren – var dermed både korrespondent, sakkyndig, representant og aktør i norsk hyttelivs kanskje mest dramatiske periode. En av utvalgets viktigste oppgaver var å ta rede på hvordan hytte-Norge egentlig så ut. Statistisk Sentralbyrås store fritidshusundersøkelse fra 1980 dokumenterte at Norge hadde 300 000 fritidsboliger – 100 000 flere enn antatt i 1972 – og behov for minst like mange til. Hytteutvalget var noe mer moderate, og anslo et behov på 130—160 000 nye hytter. Nordmenns interesse for hyttelivet virket dermed større enn noensinne. Helt siden det første nummeret i 1972 hadde Hytteliv hatt sterke…

For førti år siden, i juli 1972, kunne hytteeiere for første gang kjøpe bladet Hyttefolk: Organ for Norges Hytteeier-Forbund, for den beskjedne sum av tre kroner. Det 22-sidige bladet ble trykket i fire farger på tykt papir i A3-format. Forsiden lovet saker ”av og for hytteeiere,” med tema som blant annet den nye strandplanloven, gjerder, skattlegging, rettigheter ved festekontrakter, strøm, vannfilter, hyttetyper og politikk. Tre små bilder brøt opp i den teksttunge forsiden, men forsiden ga fortsatt et seriøst inntrykk. Det er ikke tilfeldig at bladet ble opprettet på denne tiden. Siden tidlig 1960-tall hadde hyttebyggingen i Norge eksplodert, og både stat og kommuner reagerte på den til tider ukontrollerte byggevirksomheten ved å innføre regler og begrensninger på en rekke fronter, men uten en overordnet plan. Norges Hytteeier-Forbund ble etablert for å få hytteeiernes interesser inn på den politiske dagsordenen, og Hyttefolk var primært et talerør for forbundet. Mens bladet dermed lå langt fra dagens idé- og livsstilsmagasin Hytteliv, er det samtidig uttrykk for en raskt voksende gruppe som forsøkte å finne ut nøyaktig hva de hadde av felles interesser og problemer. Hvordan så egentlig hytte-Norge ut i 1972? Først og fremst var det et område i rask vekst. Mer enn 200 000 hytter og fritidshus var spredt utover landet, og Statistisk Sentralbyrå forutså en vekst på 15-20 000 hytter årlig. Den gjennomsnittlige hytta var på 52m2, og 75% av hyttene lå i nærheten av sjøen eller vassdrag i innlandet. Mye av den framtidige økningen kom imidlertid i fjellet, ettersom strandplanloven begrenset hyttebygging ved sjøen og en økende teknisk standard på nye hytter muliggjorte helårsbruk i større grad. Halvparten av fritidshusene lå for seg selv, og 67% av hytteeierne sa at de ikke kunne tenke seg å eie i en hyttegrend. Hytter under 50m2 hadde i snitt 50 bruksdager i året og de over 50m2 hadde hele 62 bruksdager. Som talerør for Norges Hytteeier-Forbund var Hyttefolk ofte sterkt politisk og…

A generation of hipsters has contracted cabin fever. The Cabin Porn website has become one of these internet hits, spreading through blogs, Facebook posts, tumblr reposts, Twitter mentions, and so on. Why can’t all these people stop looking at cabins? What is the allure? Put simply, Cabin Porn is visual stimulation of the urge for a simpler life in beautiful surroundings. Commenters are likening it to “channeling your inner Thoreau.” Cabin Porn represents the return of the homesteader, living off the grid, self-sufficient and self-reliant.   The website itself is a tumblelog featuring curated and user-submitted photos of cabin interiors or exteriors, generally with a short caption indicating the location and if applicable, the architect behind the cabin. Cabin Porn has much in common with standard interior design magazines and blogs. The images are examples to be consumed, admired, desired, and possibly emulated by an audience in front of the computer, all of them dreaming about building — or just owning — their own little cabin in the mountains, in the forest, by the sea, or in some cases, smack in the middle of the city. The cabins depicted fall in a remarkably broad range of styles. We find simple plywood structures, log cabins with and without the patina of history, A-frames erected by both amateurs and architects. Concrete square boxes compete with corrugated iron for the starkest expression of simplicity. Many are designed or renovated by architects and they can be either rustic or modern, both equally carefully designed. Others have been shaped by time and seem haphazardly dilapidated in a way that no conscious effort can ever achieve. The cabins have one thing in common: they are all gorgeous, in their own way. The Cabin Porn website is just the latest in a long tradition of dreaming about cabins as the gateway to a simpler life in harmony with nature. Thoreau was part of this tradition, and while certainly not the first, he contributed one of the most…

Ordet ”hytte” er langt mer komplekst enn man først skulle tro. For hva er egentlig en hytte? Hva er det som gjør en bygning til en hytte og en annen til et hus? Hva er det som gjør at vi kan betegne både et hundre år gammelt seterskur og Kjell Inge Røkkes massive hyttepalass på Oppdal med ordet ”hytte”? Hva er i det hele tatt forholdet mellom ordet, bygningen og hyttas mange opphavshistorier? I semiotikken – studiet av hvordan språk gir mening – bruker man begrepene signifikat og signifikant for å analysere forholdet mellom ord og den virkeligheten man vil beskrive. Litt forenklet kan man si at signifikatet er den mentale forestillingen vi har om noe og signifikanten er ordet vi bruker for å snakke om denne forestillingen. Hytta viser oss hvor fleksibel – eller eventuelt lite presis – denne koblingen mellom ord og verden kan være. I hyttas tilfelle gjør ordets – og bygningens – lange historie det hele ekstra komplisert. La oss starte med ordboksdefinisjonen. Norsk Riksmålsordbok viser sin gammelmodighet ved å definere hytte som et ”lite, uanselig, ofte primitivt bygget hus.” Eventuelt kan den defineres som et ”mindre hus, særlig til fjells ell. ute i skog og mark, oftest bygget i landlig stil, særlig til bruk under jakt og friluftsliv, skog- og fjellturer, ferieopphold eller lignende.” Norsk Ordbok kaller hytta et ”mindre hus til bruk under ferieopphold.” Alle som har sett en moderne norsk hytte innser jo raskt at disse nært beslektede definisjonene av ordet hytte har mistet noe av sin kobling til det faktiske fenomenet ordet skal beskrive. I dag er hytta så godt som utelukkende en fritidsbolig. Vi kan finne hytter spredt over hele landet, men det er en stor overvekt innenfor en radius på omlag tre timers kjøring fra det sentrale Østlandsområdet. Hytter finnes med andre ord i nærheten av der folk bor, og da spesielt i kjørbare naturområder. Den nære avstanden mellom primærbolig…