Photo from the “Cans Recycled” series by Jostein Skeidsvoll. Image used with kind permission of the photographer – I own the original. This weekend I visited Lilla Galleriet in Umeå, where photographer Jostein Skeidsvoll opened his exhibit on “Cans Recycled: The Visual Power of Invisible Things”. I saw the advertisement in the newspaper and was intrigued by his description of how he was suddenly captured by the hidden beauty of a crushed beverage can. He had spent the last year taking pictures of crushed empty cans that he had found as litter. I met Jostein at the gallery and it turned out that he was a fellow Norwegian! So we had a long and interesting conversation in Norwegian about beverage container recycling, garbage as art, and on being a Norwegian in Sweden. I bought a print of the picture above – the colors are much more vibrant in the real print. I liked the colors and composition of this particular picture, and also that it was the only one of his pictures where you could see the “Pant” or deposit symbol, indicating that if the can’s original consumer had returned it in a reverse vending machine, he or she would have gotten a 50 öre deposit back and the can would have been recycled to get new life, most likely as a new can. But instead, the can became trash until Jostein saw its beauty and turned it into art. There are many ways to appreciate trash!
A few reflections on the intersections of evolutionary history and environmental history, originally published on forskning.no.
Når bestefaren din forteller om de enorme fiskene han fanget da han var ung er det ikke sikkert at det (bare) er fri diktning. En tverrfaglig gruppe av miljøhistorikere, arkeologer, økologer og forskere fra en rekke andre disipliner har nemlig funnet ut at fiskene faktisk var større i gamle dager. Forskerne i projektet har gransket historiske kilder som skipslogger og turistbilder fra hele verden for information om tidligere tiders liv i havet. Det er jo forholdsvis utfordrende – for ikke å si umulig – å skulle telle tidligere tiders fiskebestander, men en sentral del av forskningsmetodikken til oss historikere går jo ut på å drive detektivvirksomhet basert på de merkeligste kilder, for så å sette dette sammen igjen til en meningsfull fortelling. Et godt eksempel på disse metodene er forskningen til Loren McClenachan, som nylig fikk sin PhD fra Scripps Instititution of Oceanography i San Diego. Hun undersøkte den historiske størrelsesutviklingen til fisker blant annet gjennom å sammenligne statistikk og bilder av hobbyfiskernes trofeer i Key West, en populær fiskeby helt sør i Florida. Fra 1956 til 2007 falt gjennomsnittsvekten på fiskene fra tyve kilo til knappe 2,3 kilo. Samtidig gikk gjennomsnittslengen på fiskene ned fra å være haier på rundt to meter til å være småfisk på rundt 35 centimeter. Dette setter bestefars fiskeskrøner i et nytt lys, ikke sant? Det som jeg synes er mest spennende med denne påstanden (som også er begrunnet i flere resultater enn bare dette studiet fra Key West) er at vi gjennom å foretrekke de store fiskene har gitt en ny retning til fiskenes evolusjon. Det er de små fiskene som blir kastet tilbake i havet og det er de som sniker seg ut av garnet. Og dermed er det de som får videreført genmaterialet sitt, slik at fiskene blir mindre og mindre. Dette er et godt eksempel på evolusjonær historie, som miljøhistorikeren Edmund Russell kaller det. Vi mennesker spiller en langt mer sentral rolle i den evolusjonære utviklingen til…
Reflections on “swarm scholarship” as a methodology for interdisciplinary and collaborative research, originally published on forskning.no.
Denne helgen har jeg og noen kolleger svermet på hyttemessen i Trondheim. For de som aldri har vært på en hyttemesse kan jeg si at dette er en utstilling hvor produsenter av ferdighytter, tomter, hyttetoaletter, møbler, badstuer og andre hyttedingser får anledning til å vise fram produktene sine for potensielle kjøpere. For oss som forsker på hytter ga messen oss anledning til noe helt annet; vi kunne besøke messen i fellesskap for å observere hvordan hyttelivet presenteres på messen, hva som selges – og hvordan det selges – samt hvordan publikum oppfatter utstillingene. Vi fikk anledning til å snakke med selgere og potensielle kjøpere av hytteprodukter (dette skapte jo noen underholdende situasjoner underveis ettersom det tidlig på fredagen var relativt få ”vanlige” deltakere og relativt mange forskere på messa – ”hva, enda en forsker?!” Til tross for dette var inntrykket vårt at mange av selgerne satte pris på å få diskutere med oss, spesielt i de stillere periodene av messa). Og ikke minst fikk vi anledning til å diskutere med hverandre underveis. For oss ble hyttemessen dermed et eksperiment i nye, kollaborative og spontane arbeidsformer – med andre ord, forskersvermen. Historikeren Josh Greenberg (som da var forsker ved Center for History and New Media, George Mason University og som nå er Director of Digital Strategy and Scholarship ved New York Public Library) lanserte begrepet ”swarm scholarship” da han organiserte et liknende stunt ved den store forbrukerelektronikkmessa CES i Las Vegas for noen år siden. Jeg fikk ideen til å prøve ut slike arbeidsformer da jeg leste om den planlagte hyttemessen i fjor en gang, allierte meg med to gode kolleger og søkte – og fikk – litt penger til å organisere forskersvermen (takk til HF-fakultetet ved NTNU). Ideen er at man gjennom å ”sverme sammen” kan gripe fenomener som er i bevegelse og i konstant utvikling. Det blir mulig å gjennomføre tverrfaglige studier av komplekse aktørnettverk på en måte som ville vært vanskelig dersom man hadde vært alene.…
Reflections on being visible in media as an academic, originally published on forskning.no.
Av og til treffer vi virkelig en nerve i offentligheten med forskningen vår. Jeg har hatt en slik uke. Helt siden påsken 2008 har jeg hatt en intervjuavtale med forskning.no, og den kom på nett nå denne uken. Her argumenterte jeg for at den norske drømmen om den enkle, nøkterne og ”autentiske” hytta er av relativt ny dato og henger mer sammen med teknologi enn med natur. Jeg befinner meg da på en workshop om vannhistorie på Senter for grunnforskning i Oslo (for øvrig en spennende forsamling folk der!). Det tok ikke mange minuttene før media kastet seg over meg. Norgesglasset ringte ganske umiddelbart; Lang Lunsj sendte meg beskjed på Facebook; Hytteliv (som allerede har intervjuet meg) twitrer meg; Verdt å vite sendte en tekstmelding; Sånn er livet sendte en god gammeldags epost. Jeg har etpar ubesvarte anrop som visstnok er fra NRK de også. Hørte også rykter om at noen hadde vært innom kontoret mitt. Når jeg tenker meg om er det svært fascinerende hvor mange ulike kanaler media har kontaktet meg gjennom i denne saken. Det skulle faktisk ikke overraske meg om det ligger brev med intervjuforespørsel i posthyllen min når jeg kommer på jobb i morra, samt en brevdue på verandaen. Uansett; det hele ble ganske hektisk etter hvert. I tillegg la Aftenposten, Adresseavisen og Nationen ut artikler som ”resirkulerte” stoffet fra forskning.no med enda sprekere overskrifter (”Hytteeiere er teknofriker” og ”Alltid ute etter det nyeste til hytta”). Og i går ringte Grosvold-redaksjonen – jeg står på listen over kandidater til ukens sending. Dette er jo først og fremst veldig gøy. Jeg vet at jeg har et knasende spennende forskningsprosjekt, og det føles godt å få dette bekreftet. Men det er heller ikke uproblematisk. For det første er dette en liten bit av et større forskningsprosjekt som jeg ennå ikke er ferdig med. Her kan det oppstå en del utfordringer i møtet mellom journalister og akademikere. Journalistene vil gjerne ha…
Some of my first reflections on technology and the historical sense of place – eventually, this become the Locative Technologies and the Human Sense of Place project funded by the Research Council of Norway almost ten years later. Originally published on forskning.no.
En historiker er i sitt rette element i et støvete arkiv eller i et velutstyrt bibliotek. Vi kan lese gamle kortkataloger, søke i databaser og snakke med arkivarer for å finne nøyaktig det vi leter etter. Vi koser oss når vi kan utforske en haug med papirer som ingen har bladd i på mange, mange år, på jakt etter godbiter som vi kan ta med i historiene vi skriver. En historiker utvikler en helt bestemt type stedssans som er velegnet for å navigere gjennom store mengder med informasjon. Samtidig tror jeg mange blir fanget i denne informasjonens abstrakte karakter. Det sies jo at fortiden er et annet land, men fortiden er også et annet landskap. Som historikere må vi ikke bare prøve å rekonstruere en annen tid og en annen kultur – jeg vil også hevde at vi bør tenke på fortiden som et konkret sted, med tidsbundne geografiske begrensninger og muligheter. For geografi har betydning for de historiene vi forteller. En slik påstand vil nok ikke overraske mange geografer, men historikere har nok godt av å tenke over både det fysiske landskapet historiene våre utspiller seg i og hvordan den tilgjengelige teknologiske infrastrukturen formet folks opplevelse av landskapet. Dette krever imidlertid en helt annen type stedssans. Jeg har brukt mye tid de siste ukene på å lese kart og utforske gamle reiseskildringer. Helt konkret har jeg kikket på hvordan turister kom seg til Vøringfossen innerst i Hardangerfjorden. Denne var en av de store turistattraksjonene i Norge på slutten av 1800-tallet (og er det for så vidt fremdeles). I dag kan man sette seg i bilen i Bergen og kjøre helt fram til Vøringfossen på omtrent tre timer. Dersom en går tilbake til slutten av 1800-tallet så ting helt annerledes ut. Først måtte en ta dampskip opp gjennom Hardangerfjorden. Etter omtrent 14 timer i båt med mange stopp på veien kom en endelig fram til Eidfjord, hvor en i følge Dr. Yngvar Nielsens Reisehaandbog…
Reflections on digressions and the historical research process, originally published on forskning.no.
Som historiker leser jeg mye rart. For å finne historiske kilder til hva nå enn det er jeg skriver om for tiden blar jeg gjennom gamle aviser, ukeblader, brev, møtereferater, rapporter, og så videre. I løpet av den prosessen kommer jeg ofte over merkelige ting som setter seg fast i hjernen, men som overhodet ikke har relevans for det jeg egentlig leter etter. Jeg blir dermed nødt til å arkivere disse sakene i den store diverseskuffen i håp om en dag å kunne forfølge saken nærmere. For eksempel, da jeg jobbet med hovedoppgaven min brukte jeg mye tid på å lese referater fra stortingsdebatter fra 1920- og 1930-tallet. Og her kom jeg over en person som gjennom en årrekke søkte Stortinget om økonomisk støtte til å starte oppdrett av elg. Stortinget syntes vel Norge hadde nok elg og avviste mannen uten nevneverdig diskusjon hvert år fram til 1939, og etter det tok søknadene slutt. Drømmen om elgen overlevde nok ikke krigen. På denne tiden hadde Google 8 ansatte og var akkurat i ferd med å flytte ut av garasjen der de startet, så jeg klarte ikke finne ut mer om saken, men i dag ble jeg inspirert til å prøve på nytt. Og jammen fant jeg ikke en artikkel om elgen som husdyr skrevet av min gamle venn Sverre Bjørstad Graff for ABC Nyheter (verden er liten…). Det viser seg nemlig at det svenske militæret gjorde forsøk allerede på 1700-tallet med å ale opp stridselg til bruk i krig. Dette eksperimentet ble avsluttet ettersom elgen hadde en lei tendens til å stikke til skogs så snart skytingen begynte. Sovjetunionen gjorde også forsøk med stridselg til bruk i dyp snø på 1930-tallet, men ga raskt opp. Etter andre verdenskrig tok de også fatt i ideen om elgoppdrett, men oppdaget at elgen trivdes veldig dårlig i fangenskap. Kun én elgfarm har klart å overleve fram til i dag. Videre kan Google fortelle meg at gårdbrukere i…
Newspaper commentary published in Dagens Næringsliv in 2009.
Kronikk skrevet av Finn Arne Jørgensen, opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv, 21. januar 2009. Norske medier elsker reportasjer om det nye hytte-Norge. Med vakre illustrasjoner forteller de oss hvordan dagens høyteknologiske hytter enten ivaretar eller ignorerer de arkitektoniske og ideologiske båndene til fortidens opprinnelige hytter. Men kan det tenkes at den norske hytta aldri har vært det den engang var? I dagspressen er Dagens Næringsliv utvilsomt blant de mest aktive formidlerne av slikt stoff. Så sent som 2. januar i år trykte D2-magasinet en praktfullt illustrert artikkel hvor journalisten Daniel Guss Butenschøn framsatte ti teser om hvordan hytta har forandret seg fra det den engang var. Hovedkjernen i artikkelen er norske hytteeieres tilsynelatende paradoksale ønske om å kombinere moderne design, teknologi og komfort med det tradisjonelle idealet om et enkelt og nøkternt hytteliv alene med naturen. I denne – og en rekke andre artikler – tegnes det et bilde av et autentisk hytteideal som har blitt forkvaklet av laftede Ivo Caprino-hytter med gresstak, klokketårn og det som verre er. Bak denne diskusjonen om byggeskikk kan vi skimte konturene av en tro på at den opprinnelige norske hytta ikke lar seg harmonisk kombinere med moderne teknologi. Men dersom man undersøker den norske hyttas historie kan man se at de såkalte ”nye” tendensene i hyttelivet har røtter ganske langt tilbake i tid. La oss derfor se nærmere på noen av påstandene som presenteres i Butenschøns artikkel. For det første, er det virkelig slik at hytteeierne tidligere gikk i kilometervis for å komme til hytta, mens man nå kjører bilen helt inn i hyttegarasjen? Den private hyttebyggingen i Norge skjøt for alvor fart på 1960-tallet, og jeg vil hevde at det er her hytta slik vi kjenner den har sine egentlige røtter. Selv om den generelle velstandsøkningen unektelig spilte en viktig rolle, var det bilen som muliggjorde hytta som massefenomen. Etter frislippet av privatbiler i 1960 kom plutselig store deler av landet innen…