Historiske digresjoner

Reflections on digressions and the historical research process, originally published on forskning.no.

Som historiker leser jeg mye rart. For å finne historiske kilder til hva nå enn det er jeg skriver om for tiden blar jeg gjennom gamle aviser, ukeblader, brev, møtereferater, rapporter, og så videre. I løpet av den prosessen kommer jeg ofte over merkelige ting som setter seg fast i hjernen, men som overhodet ikke har relevans for det jeg egentlig leter etter. Jeg blir dermed nødt til å arkivere disse sakene i den store diverseskuffen i håp om en dag å kunne forfølge saken nærmere.

For eksempel, da jeg jobbet med hovedoppgaven min brukte jeg mye tid på å lese referater fra stortingsdebatter fra 1920- og 1930-tallet. Og her kom jeg over en person som gjennom en årrekke søkte Stortinget om økonomisk støtte til å starte oppdrett av elg. Stortinget syntes vel Norge hadde nok elg og avviste mannen uten nevneverdig diskusjon hvert år fram til 1939, og etter det tok søknadene slutt. Drømmen om elgen overlevde nok ikke krigen.

På denne tiden hadde Google 8 ansatte og var akkurat i ferd med å flytte ut av garasjen der de startet, så jeg klarte ikke finne ut mer om saken, men i dag ble jeg inspirert til å prøve på nytt. Og jammen fant jeg ikke en artikkel om elgen som husdyr skrevet av min gamle venn Sverre Bjørstad Graff for ABC Nyheter (verden er liten…).

Det viser seg nemlig at det svenske militæret gjorde forsøk allerede på 1700-tallet med å ale opp stridselg til bruk i krig. Dette eksperimentet ble avsluttet ettersom elgen hadde en lei tendens til å stikke til skogs så snart skytingen begynte.

Sovjetunionen gjorde også forsøk med stridselg til bruk i dyp snø på 1930-tallet, men ga raskt opp. Etter andre verdenskrig tok de også fatt i ideen om elgoppdrett, men oppdaget at elgen trivdes veldig dårlig i fangenskap. Kun én elgfarm har klart å overleve fram til i dag. Videre kan Google fortelle meg at gårdbrukere i Lierne fikk konsesjon til å starte elgoppdrett i 2007, så drømmen om elgen lever definitivt videre.

Jeg har fått flere ideer til diverseskuffen – det som opprinnelig startet som en merkelig liten notis om noe så rart som elgoppdrett begynner plutselig å se ut som en potensielt spennende miljøhistorisk artikkel om det historiske samspillet mellom menneske og elg, om hvordan folk gjennom tidene har forsøkt å temme elgen og innlemme den i etablerte sosiale institusjoner som militærvesenet og landbruket, men hvordan elgen har stått imot slike domestiseringsforsøk. Alt jeg trenger nå er tid til å undersøke saken nærmere og skrive en artikkel…

Men nok om elgen; jeg skulle egentlig snakke om noe helt annet. Jeg forsker nå på den norske hyttas teknologi- og miljøhistorie, og prøver for tiden å skrive et konferansepaper om turisme i Norge på 1800-tallet og Turistforeningens forsøk på å kartlegge og bygge opp en infrastruktur for naturopplevelser – stier, veier, broer, hytter og spisesteder. Og det som slår meg når jeg leser reiseskildringer fra sent 1800-tall er at mens de reisende stort sett var tøffe og erfarne karer (og i noen få tilfeller, kvinner) som holdt ut det meste av ubekvemmeligheter, så var det en ting de ikke klarte seg uten: kaffe.

På den tiden fantes det ikke Starbucks eller Kaffebrennerier eller til og med Statoilstasjoner med gratis påfyll, så de reisende var ofte prisgitt lokale kaffeskikker.

Heldigvis for de reisende var norske bønder minst like avhengig av kaffe da som de er i dag. Britiske Francis M. Windham skriver i sin bok Wild Life on the Fjelds of Norway fra 1861 (utgitt på norsk av J.W. Cappelens forlag i 2004) at ”jeg hørte at en norsk bonde i nabolaget hadde drevet kaffedrikkingen så vidt at han nesten ikke kunne få i seg mat. Det ble sagt at han nesten utelukkende levet av kaffe” (s. 95). Til tross for denne advarselen om måtehold syntes Wyndham at ”kaffen var utmerket, og fin fløte fra seteren gjorde den helt overdådig. I Norge kokes kaffen i små kobberkjeler. Den står over varmen til den koker opp med tykt skum. Så rører man i kjelen, og efter at litt husblas eller rett og slett fiskeskinn og en bit rødglødende trekull er sluppet nedpå, blir den stående ved ilden til den er klar. Kaffe kokt på dette vis er bedre enn all annen kaffe” (s. 89). Så vidt jeg vet har ikke denne skikken med fiskeskinn i kaffen overlevd fram til i dag. En annen reiseskildring (som jeg ikke finner i forbifarten) fortalte om kaffen i Nord-Norge – her foretrakk de å drikke den med salt.

Som entusiastisk og lidenskapelig kaffedrikker ble jeg ble opprinnelig fascinert av disse små kaffehistoriene (jeg har mange flere i skuffen) som historiske digresjoner. Etter å ha latt dem ligge og trekke i skuffen i noen måneder har jeg innsett at de kan fortelle oss noe interessant om framveksten av det moderne Norge. 1800-tallets reisende kom til den norske landsbygda for å oppdage noe opprinnelig og autentisk ”norsk”, men den importerte forbruksvaren kaffe kommet dem i forkjøpet. Kaffen var en uunnværlig del av norske bønders dagligliv, noe som viser oss at det såkalt autentisk norske som den norske nikkersadelen oppsøkte på sine reiser kom like mye fra et globalt markedssamfunn som fra den norske landsbygda.

Jeg vil derfor slå et slag for digresjonene som forskningsmetode; de litt rare, oppsiktsvekkende og obskure notisene man legger merke til mens man egentlig prøver å få gjort andre ting. Legg dem i skuffen, men ta dem fram igjen med jevne mellomrom. Kanskje er de kimen til et spennende forskningsprosjekt!

Lenke til originalartikkel: https://blogg.forskning.no/finn-arne-jorgensen/historiske-digresjoner/1120161

Leave a Reply

Your email address will not be published.

css.php