”Gammel hytte ble som ny,” er vel den beste oppsummeringen av Idébladet Hyttelivs utgaver på 2000-tallet. Like etter årtusenskiftet tok Turid Røste – Hyttelivs nåværende redaktør – over tømmene etter Tore Giljane. Hun hadde tidligere jobbet i Villmarksliv og fortsatte Giljanes kritiske undersøkelser av den norske hyttas utvikling, samtidig som hun ga bladet en litt ny retning for å fange opp endringene i norske hytteeieres interesser. På 2000-tallet står hytta sterkere enn noensinne i Norge, men den er ikke uten sine konfliktområder. Hyttesalget går rett oppover og stadig flere pusser opp sine gamle hytter for å gjøre dem mer tidsmessige og komfortable. Som et resultat vokser hyttene vokste seg større, mer luksuriøse og dramatisk mer energikrevende – Alexander Berg Jr. kaller dem ”gloriøst overveldende.” Hytteliv fortsatte nittitallets selvrefleksjon over det norske hyttelivets utvikling gjennom en serie artikler om historie, kultur og tradisjoner knyttet til en rekke aspekter ved hyttelivet. Bladet kikker både bakover, framover, og utover for å belyse den norske hytta fra ulike perspektiver, inklusive en serie om hytter og fritidshus i andre land. Dette gjenspeiler delvis den voksende interessen blant norske hytteeiere for historiske og autentiske detaljer, men det er nok også et forsøk på å konfrontere et visst ubehag over utviklingen i Norge. De luksuriøse hyttepalassene som Hytteliv jevnlig kritiserte viste seg å ikke bare være en døgnflue for ekstravagante kjendiser, men ble heller en modell for den nye folkehytta. Gradvis åpnet bladet dørene for hverdagsluksusen, men passet på å markere avstand til de mest ekstreme eksemplene. Røste brukte for eksempel jevnlig sine lederspalter til å kritisere det nye hyttelivets økende energiavhengighet, spesielt sett i lys av de økende strømprisene. I Røstes første tiår som redaktør portretterte bladet enda flere – og folkeligere – hytter enn tidligere. Og det er en imponerende variasjon i utvalget, med langt færre arkitekttegnede og –eide hytter enn i Giljanes redaktørtid. Leserne får besøke store og små hytter, enkle og luksuriøse, nye…

Mens Hytteliv hadde gått til krig mot statens manglende hyttepolitikk på 1980-tallet, kom norske hytteeiere selv i siktet på 1990-tallet. Hytte-Norges sjel sto på spill etter hvert som flere og flere nordmenn fikk oppfylt hyttedrømmene sine. Hyttene vokste seg stadig større, og ble plassert tettere sammen i hyttelandsbyer med full komfortinfrastruktur. Hytteliv ønsket å gå i en annen retning og la ned en stor innsats i å løfte fram alternative modeller og eksempler på god byggeskikk og det de betraktet som et mer autentisk hytteliv. Mens Idébladet Hytteliv fortsatte å være nettopp et idéblad, fullt av artikler om håndverk, aktiviteter, gjør-det-selv-guider, matlaging, og annet, er det inntrykket av arbeidet med å definere hytta og hyttelivet som idé som står sterkest igjen når tiåret skal oppsummeres. 1990-tallet startet litt anonymt, hvor redaktøren Jan Lindgren kom med forsiktig kritikk av hytteeiernes ønske om innlagt strøm, av hensyn til landskap og miljø. Lederartiklene hans kontekstualiserte ofte hyttelivet i en større samfunnsmessig sammenheng, men ga sjelden uttrykk for det samme brennende engasjementet som Tor Trosterud hadde hatt. Tore Giljane tok over som redaktør på slutten av 1992. Han hadde tidligere vært redaktør i Bonytt og var dypt engasjert i spørsmål om god byggeskikk. Hans første lederartikkel tok for seg noen av de riktig store spørsmålene: Hva er vakkert? Hva er estetisk kvalitet? Hvordan definerer vi dette i regler og planer? Hva er en estetisk vakker hytte? I Giljanes tid som redaktør kom to typer hytter til å prege hytteportrettene i bladet. De aller fleste var tegnet av arkitekter, og som regel også bygget og eid av arkitektene. Et fellestrekk var at de som regel var nydelige hytter, hvor hver minste detalj var gjennomtenkt, med særpreget arkitektur i dialog med både arkitekturhistorien, eiernes preferanser og det lokale landskapet. Den andre typen hytter var de som hadde vokst fram organisk over tid, gjerne med flere hundre års historie i bunnen, og hvor eierne hadde investert enorme…

Mens pastellfarger, jappetid og etter hvert også en grønn bølge av miljøengasjement preget det norske samfunnet gjennom 1980-tallet, kunne Hytteliv rapportere at det utspilte seg en krig på hytta – mellom staten, kommunene og hyttefolket. Hytteeierne betalte nå prisen for den til dels ukontrollerte hyttebyggingen på 1960- og 1970-tallet. Staten og kommunene reagerte med å innføre en rekke regler og forordninger for hyttebygging, men uten noen som helst form for koordinering. Resultatet var en enorm frustrasjon over den nye regeljungelen. Alt krevde i teorien byggetillatelse, men det var opp til kommunene hvilke regler som skulle gjelde i praksis. Hytteeierne var i villrede; flere kommenterte til Hytteliv at de var dømt til å bli lovbrytere nesten uansett hva de gjorde. Samtidig ønsket hundretusenvis av nordmenn å kjøpe eller bygge en hytte, uten å finne tomter, få byggetillatelse, eller å ha råd til å kjøpe. Mens Norge var ”på vei inn i fritidssamfunnet”, var ”menigmanns drøm om egen hytte er på vei ut i det blå”, skrev bladet i 1980. Hytteliv rapporterte fra frontlinjene i denne konflikten, og da spesielt fra tiårets store hyttehendelse – utgivelsen av den statlige utredningen om hyttelivets framtid fra Miljøverndepartementets ”Hytteutvalg”. Hyttelivs redaktør Tor Trosterud var med i dette utvalget og rapporterte jevnlig fra arbeidet – delvis for å informere leserne, men også for å legge press på utvalget. Bladet – gjennom redaktøren – var dermed både korrespondent, sakkyndig, representant og aktør i norsk hyttelivs kanskje mest dramatiske periode. En av utvalgets viktigste oppgaver var å ta rede på hvordan hytte-Norge egentlig så ut. Statistisk Sentralbyrås store fritidshusundersøkelse fra 1980 dokumenterte at Norge hadde 300 000 fritidsboliger – 100 000 flere enn antatt i 1972 – og behov for minst like mange til. Hytteutvalget var noe mer moderate, og anslo et behov på 130—160 000 nye hytter. Nordmenns interesse for hyttelivet virket dermed større enn noensinne. Helt siden det første nummeret i 1972 hadde Hytteliv hatt sterke…

For førti år siden, i juli 1972, kunne hytteeiere for første gang kjøpe bladet Hyttefolk: Organ for Norges Hytteeier-Forbund, for den beskjedne sum av tre kroner. Det 22-sidige bladet ble trykket i fire farger på tykt papir i A3-format. Forsiden lovet saker ”av og for hytteeiere,” med tema som blant annet den nye strandplanloven, gjerder, skattlegging, rettigheter ved festekontrakter, strøm, vannfilter, hyttetyper og politikk. Tre små bilder brøt opp i den teksttunge forsiden, men forsiden ga fortsatt et seriøst inntrykk. Det er ikke tilfeldig at bladet ble opprettet på denne tiden. Siden tidlig 1960-tall hadde hyttebyggingen i Norge eksplodert, og både stat og kommuner reagerte på den til tider ukontrollerte byggevirksomheten ved å innføre regler og begrensninger på en rekke fronter, men uten en overordnet plan. Norges Hytteeier-Forbund ble etablert for å få hytteeiernes interesser inn på den politiske dagsordenen, og Hyttefolk var primært et talerør for forbundet. Mens bladet dermed lå langt fra dagens idé- og livsstilsmagasin Hytteliv, er det samtidig uttrykk for en raskt voksende gruppe som forsøkte å finne ut nøyaktig hva de hadde av felles interesser og problemer. Hvordan så egentlig hytte-Norge ut i 1972? Først og fremst var det et område i rask vekst. Mer enn 200 000 hytter og fritidshus var spredt utover landet, og Statistisk Sentralbyrå forutså en vekst på 15-20 000 hytter årlig. Den gjennomsnittlige hytta var på 52m2, og 75% av hyttene lå i nærheten av sjøen eller vassdrag i innlandet. Mye av den framtidige økningen kom imidlertid i fjellet, ettersom strandplanloven begrenset hyttebygging ved sjøen og en økende teknisk standard på nye hytter muliggjorte helårsbruk i større grad. Halvparten av fritidshusene lå for seg selv, og 67% av hytteeierne sa at de ikke kunne tenke seg å eie i en hyttegrend. Hytter under 50m2 hadde i snitt 50 bruksdager i året og de over 50m2 hadde hele 62 bruksdager. Som talerør for Norges Hytteeier-Forbund var Hyttefolk ofte sterkt politisk og…