Menu
Sense of Place, Writing

Den historiske stedssansen

Previous article Next article
by Finn Arne Jørgensen

Some of my first reflections on technology and the historical sense of place – eventually, this become the Locative Technologies and the Human Sense of Place project funded by the Research Council of Norway almost ten years later. Originally published on forskning.no.

by Finn Arne Jørgensen

En historiker er i sitt rette element i et støvete arkiv eller i et velutstyrt bibliotek. Vi kan lese gamle kortkataloger, søke i databaser og snakke med arkivarer for å finne nøyaktig det vi leter etter. Vi koser oss når vi kan utforske en haug med papirer som ingen har bladd i på mange, mange år, på jakt etter godbiter som vi kan ta med i historiene vi skriver. En historiker utvikler en helt bestemt type stedssans som er velegnet for å navigere gjennom store mengder med informasjon. Samtidig tror jeg mange blir fanget i denne informasjonens abstrakte karakter. Det sies jo at fortiden er et annet land, men fortiden er også et annet landskap. Som historikere må vi ikke bare prøve å rekonstruere en annen tid og en annen kultur – jeg vil også hevde at vi bør tenke på fortiden som et konkret sted, med tidsbundne geografiske begrensninger og muligheter. For geografi har betydning for de historiene vi forteller. En slik påstand vil nok ikke overraske mange geografer, men historikere har nok godt av å tenke over både det fysiske landskapet historiene våre utspiller seg i og hvordan den tilgjengelige teknologiske infrastrukturen formet folks opplevelse av landskapet. Dette krever imidlertid en helt annen type stedssans. Jeg har brukt mye tid de siste ukene på å lese kart og utforske gamle reiseskildringer. Helt konkret har jeg kikket på hvordan turister kom seg til Vøringfossen innerst i Hardangerfjorden. Denne var en av de store turistattraksjonene i Norge på slutten av 1800-tallet (og er det for så vidt fremdeles). I dag kan man sette seg i bilen i Bergen og kjøre helt fram til Vøringfossen på omtrent tre timer. Dersom en går tilbake til slutten av 1800-tallet så ting helt annerledes ut. Først måtte en ta dampskip opp gjennom Hardangerfjorden. Etter omtrent 14 timer i båt med mange stopp på veien kom en endelig fram til Eidfjord, hvor en i følge Dr. Yngvar Nielsens Reisehaandbog…

Writing

Historiske digresjoner

Previous article Next article
by Finn Arne Jørgensen

Reflections on digressions and the historical research process, originally published on forskning.no.

by Finn Arne Jørgensen

Som historiker leser jeg mye rart. For å finne historiske kilder til hva nå enn det er jeg skriver om for tiden blar jeg gjennom gamle aviser, ukeblader, brev, møtereferater, rapporter, og så videre. I løpet av den prosessen kommer jeg ofte over merkelige ting som setter seg fast i hjernen, men som overhodet ikke har relevans for det jeg egentlig leter etter. Jeg blir dermed nødt til å arkivere disse sakene i den store diverseskuffen i håp om en dag å kunne forfølge saken nærmere. For eksempel, da jeg jobbet med hovedoppgaven min brukte jeg mye tid på å lese referater fra stortingsdebatter fra 1920- og 1930-tallet. Og her kom jeg over en person som gjennom en årrekke søkte Stortinget om økonomisk støtte til å starte oppdrett av elg. Stortinget syntes vel Norge hadde nok elg og avviste mannen uten nevneverdig diskusjon hvert år fram til 1939, og etter det tok søknadene slutt. Drømmen om elgen overlevde nok ikke krigen. På denne tiden hadde Google 8 ansatte og var akkurat i ferd med å flytte ut av garasjen der de startet, så jeg klarte ikke finne ut mer om saken, men i dag ble jeg inspirert til å prøve på nytt. Og jammen fant jeg ikke en artikkel om elgen som husdyr skrevet av min gamle venn Sverre Bjørstad Graff for ABC Nyheter (verden er liten…). Det viser seg nemlig at det svenske militæret gjorde forsøk allerede på 1700-tallet med å ale opp stridselg til bruk i krig. Dette eksperimentet ble avsluttet ettersom elgen hadde en lei tendens til å stikke til skogs så snart skytingen begynte. Sovjetunionen gjorde også forsøk med stridselg til bruk i dyp snø på 1930-tallet, men ga raskt opp. Etter andre verdenskrig tok de også fatt i ideen om elgoppdrett, men oppdaget at elgen trivdes veldig dårlig i fangenskap. Kun én elgfarm har klart å overleve fram til i dag. Videre kan Google fortelle meg at gårdbrukere i…

Cabins, Writing

Den teknologiske hytta

Previous article Next article
by Finn Arne Jørgensen

Newspaper commentary published in Dagens Næringsliv in 2009.

by Finn Arne Jørgensen

Kronikk skrevet av Finn Arne Jørgensen, opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv, 21. januar 2009. Norske medier elsker reportasjer om det nye hytte-Norge. Med vakre illustrasjoner forteller de oss hvordan dagens høyteknologiske hytter enten ivaretar eller ignorerer de arkitektoniske og ideologiske båndene til fortidens opprinnelige hytter. Men kan det tenkes at den norske hytta aldri har vært det den engang var? I dagspressen er Dagens Næringsliv utvilsomt blant de mest aktive formidlerne av slikt stoff. Så sent som 2. januar i år trykte D2-magasinet en praktfullt illustrert artikkel hvor journalisten Daniel Guss Butenschøn framsatte ti teser om hvordan hytta har forandret seg fra det den engang var. Hovedkjernen i artikkelen er norske hytteeieres tilsynelatende paradoksale ønske om å kombinere moderne design, teknologi og komfort med det tradisjonelle idealet om et enkelt og nøkternt hytteliv alene med naturen. I denne – og en rekke andre artikler – tegnes det et bilde av et autentisk hytteideal som har blitt forkvaklet av laftede Ivo Caprino-hytter med gresstak, klokketårn og det som verre er. Bak denne diskusjonen om byggeskikk kan vi skimte konturene av en tro på at den opprinnelige norske hytta ikke lar seg harmonisk kombinere med moderne teknologi. Men dersom man undersøker den norske hyttas historie kan man se at de såkalte ”nye” tendensene i hyttelivet har røtter ganske langt tilbake i tid. La oss derfor se nærmere på noen av påstandene som presenteres i Butenschøns artikkel. For det første, er det virkelig slik at hytteeierne tidligere gikk i kilometervis for å komme til hytta, mens man nå kjører bilen helt inn i hyttegarasjen? Den private hyttebyggingen i Norge skjøt for alvor fart på 1960-tallet, og jeg vil hevde at det er her hytta slik vi kjenner den har sine egentlige røtter. Selv om den generelle velstandsøkningen unektelig spilte en viktig rolle, var det bilen som muliggjorde hytta som massefenomen. Etter frislippet av privatbiler i 1960 kom plutselig store deler av landet innen…

Close Menu
css.php