Det er en oppsiktsvekkende artikkelserie Stavanger Aftenblad publiserte sist helg. Over hele 14 artikler bygges det opp en fortelling om de heroiske annerledestenkerene, rebellene som våger å utfordre de etablerte sannheter. Hvem skal vi tro på i klimadebatten? Bak dette tilsynelatende velmenende spørsmålet ligger en større utfordring: Hva er forskningsbasert kunnskap og hvor mye må vi vite før vi kan handle?
Klimaendringer er en av vår tids store utfordringer og klimadebatten tar stor plass i media. Å forstå hvorfor og hvordan klimaet endrer seg krever uhyre kompleks kunnskap fra mange fagområder. Vi er avhengige av modeller, global datainnsamling og store organisasjoner som samordner kunnskapen i en kollektiv prosess. Vitenskapelig enighet oppnås når et stort flertall av forskerne i fagfeltet er samstemte om hva som er relativt sikker kunnskap. Dette skjer gjennom åpen debatt og den kvalitetssikringen som ligger i fagfellevurderte fagartikler.
Gjennom artikkelserien i Magasinet velger Aftenbladet å utfordre dette vitenskapsidealet og selve tanken om forskningsenighet gjennom å løfte fram de alternative røstene som har stilt seg utenfor det etablerte fellesskapet. Disse besitter alternativ fagkunnskap som de mener velter hele grunntanken bak konsensusmodellen. Ingen grunn til bekymring, vi kan fortsette å pumpe opp olje og leve våre liv som om ingenting var i veien. Men er det så enkelt?
Det stemmer at såkalte klimaskeptikere ikke får like stor plass i media som det store fellesskapet av forskere er. Studier viser at opp mot 97% av klimaforskere hører til den siste kategorien. Om media forsøker å balansere representasjonen av de to sidene får vi en fremstilling av klimaproblemet som sier at vi fremdeles ikke har forskning nok til å handle. Dette er en grovt feilaktig fremstilling av dagens situasjon innen klimaforskning.
Globalt finnes det store, frie og grundige forskningsmiljø som har trygg kunnskap om at vi forandrer klimaet. Og så finnes det personer som velger å se bort fra denne overveldende forskningsbaserte kunnskapen, og som heller konstruerer sine egne virkeligheter. Man kan derfor skille mellom de som forfekter det vi vet og de som fornekter det vi vet. De sistnevnte er i betydelig mindretall.
Et viktig mål med vårt utdanningssystem er å skape selvstendig tenkende mennesker med bred og relevant allmenndannelse. Det trenger vi i et demokrati hvor vi må ta stilling til en mer og mer kompleks virkelighet som møter oss som en evig strøm av informasjon fra uendelig mange avsendere med både gode og mindre gode intensjoner. Dette betyr ikke at vi alle skal kunne alt om naturforvaltning, lønnspolitikk eller klimaforskning. Til det har vi forskningsmiljøer med årelang trening i å finne slike svar.
Men allmenndannelsen kan hjelpe oss i å skille et forskningsbasert argument fra en hjemmesnekret teori. Verken demokratiet eller folk flest hjelpes når Aftenbladet forsøker å skape en illusjon av at alle kan ta fornuftig stilling til slike ekstremt tunge faglige problemstillinger som klimaproblemet representerer. Det er like lite fornuftig som å la passasjerene stemme over hvordan piloten skal styre flyet.
Kontroversdrivende avisdebatter er ganske enkelt ikke en fruktbar arena for forskningsdebatt. Det er mer bekymringsfullt at samfunnet ikke hører hva klimaforskerne sier.
Aftenbladets artikkelserie tar oss rett inn i det vanskelige skjæringsfeltet mellom vitenskap og politikk, der kunnskap bør lede til handling. Norges Forskningsråds jevnlige undersøkelse om nordmenns tillit til forskning viste nylig at nesten halvparten av de spurte mente at forskning ofte er kjøpt av industri eller myndigheter og dermed ikke kan stoles på.
Når man mister troen på at vitenskapen kan være uavhengig og objektiv, likestilles forskningsresultater fort med ideologi og personlige meninger. Når forskningen ikke viser det man vil, leter man gjerne i stedet etter alternative forklaringer som bekrefter det man allerede mener.
Her har vi mye å gjøre. Det stemmer at vitenskap aldri er 100% avgjort, og tvilen må alltid finnes der – det ligger i forskningsprosessens natur. Vitenskap kan heller ikke erstatte den politiske prosessen – vi trenger begge like mye. Men dette må ikke hindre oss i å handle ut fra det som til enhver tid er den beste og sikreste kunnskapen.
Om det er så at vi helst ikke vil handle, så er faktisk det store flertallet i det internasjonale klimaforskersamfunnet, de som mener klimaendringene i stor grad er menneskeskapte og at det haster med handling, som er de egentlige klimarebellene. Klimautfordringen handler ikke om å skaffe mer kunnskap, det handler om å skape endringsvilje, om nettopp å ikke fortsette akkurat som før.
Vi trenger modige mennesker som tør å ta til seg det vi vet i dag og som utfordrer business as usual. Og viktigst av alt, vi trenger en klimakunnskap som faktisk får politisk og folkelig gjennomslag. For det forskningen forteller oss er at det haster.
I stedet for å forsøke å skape en illusjon av en forskningsdebatt burde Aftenbladet skape en meningsutveksling om hvordan våre politikere best kan bruke den solide kunnskapen vi har til å møte klimautfordringene.
