En historiker er i sitt rette element i et støvete arkiv eller i et velutstyrt bibliotek. Vi kan lese gamle kortkataloger, søke i databaser og snakke med arkivarer for å finne nøyaktig det vi leter etter. Vi koser oss når vi kan utforske en haug med papirer som ingen har bladd i på mange, mange år, på jakt etter godbiter som vi kan ta med i historiene vi skriver. En historiker utvikler en helt bestemt type stedssans som er velegnet for å navigere gjennom store mengder med informasjon. Samtidig tror jeg mange blir fanget i denne informasjonens abstrakte karakter. Det sies jo at fortiden er et annet land, men fortiden er også et annet landskap. Som historikere må vi ikke bare prøve å rekonstruere en annen tid og en annen kultur – jeg vil også hevde at vi bør tenke på fortiden som et konkret sted, med tidsbundne geografiske begrensninger og muligheter. For geografi har betydning for de historiene vi forteller. En slik påstand vil nok ikke overraske mange geografer, men historikere har nok godt av å tenke over både det fysiske landskapet historiene våre utspiller seg i og hvordan den tilgjengelige teknologiske infrastrukturen formet folks opplevelse av landskapet. Dette krever imidlertid en helt annen type stedssans. Jeg har brukt mye tid de siste ukene på å lese kart og utforske gamle reiseskildringer. Helt konkret har jeg kikket på hvordan turister kom seg til Vøringfossen innerst i Hardangerfjorden. Denne var en av de store turistattraksjonene i Norge på slutten av 1800-tallet (og er det for så vidt fremdeles). I dag kan man sette seg i bilen i Bergen og kjøre helt fram til Vøringfossen på omtrent tre timer. Dersom en går tilbake til slutten av 1800-tallet så ting helt annerledes ut. Først måtte en ta dampskip opp gjennom Hardangerfjorden. Etter omtrent 14 timer i båt med mange stopp på veien kom en endelig fram til Eidfjord, hvor en i følge Dr. Yngvar Nielsens Reisehaandbog…