Jeg får ofte dette spørsmålet fra journalister. Siden jeg forsker på den norske hyttas historie må jeg da vel ha min egen hytte? Det ligger i kortene at de håper at de endelig skal få hytteekspertens definitive svar på hvordan den perfekte hytta skal se ut. Men nei. Jeg har ikke min egen hytte og jeg har heller ingen planer om en i min umiddelbare framtid. Ikke fordi jeg ikke har råd, selv om jeg definitivt har andre ting å bruke pengene mine på. Ikke fordi jeg ikke har tid, selv om jeg kjenner tidsklemma hardt for tiden. Men fordi denne hypotetiske hytta er en logisk umulighet – den må være langt mer enn en enkelt bygning kan romme.

Jeg tror alle hytteeiere kjenner seg igjen her. Hytta skal være enkel, men komfortabel. Rustikk, men moderne. Tilgjengelig, men avsidesliggende. Ikke som alle andre, men den må passe inn. Selvbygd av gamle materialer, men av høy kvalitet. Den skal være tradisjonell og unik på en gang. Det sier seg selv at med det samme en går i gang med å konkretisere hyttedrømmen begynner kompromissene. Mange av drømmene har en ganske enkelt ikke råd til, men andre ønsker lar seg rett og slett ikke kombinere. I tillegg fører enkelte ting til at det baller på seg. Skal en ha innlagt vann i hytta må en også ha strøm og oppvarming slik at det ikke fryser om vinteren, og har en først lagt til vann og strøm kan en like gjerne legge til enda mer.

For min del er det nettopp spenningen mellom alle de ulike og motstridende elementene i hyttedrømmen som gjør hytta så utrolig, vel, spennende å skrive om. Men jo mer jeg fokuserer på disse motsetningene i skrivingen min, jo vanskeligere blir det å bestemme seg for hvordan jeg egentlig vil ha det selv i min egen drømmehytte.

Jeg er nok ikke alene her, men likevel klarer folk å bestemme seg for å bygge og kjøpe hytter. Det sies jo at en ekte hytte aldri blir helt ferdigbygd, men de siste tiårenes voldsomme økning i salget av ferdighytter utfordrer jo holdbarheten i et slikt utsagn. Det høres jo unektelig behagelig ut – alle de vanskelige valgmulighetene reduseres til et utvalg alternativer i en katalog, ferdigpakket og tydelig definert. Jeg sier ikke dette for  å kritisere folk som velger ferdighytter – det er mye bra med ferdighytter og fra de mer enn 100 hyttebyggerbloggene jeg har fulgt de siste par årene vet jeg at folk legger enorme mengder innsats og kreativitet også i ferdighytter. Men det er likevel noe som skurrer for meg.

Kanskje jeg overkompliserer det hele. Det virker ikke som om de stort sett selvbyggende norske hyttepionerene sto ovenfor slike eksistensialistiske valgsituasjoner. Alt jeg vet er at en standard ferdighytte ikke kjennes ut som den rette hytta for meg, men jammen om jeg vet hva jeg vil ha i stedet – til det har jeg skrevet meg for langt inn i den høyspente hyttehistorien.

På 2000-tallet står hytta sterkere enn noensinne i Norge, men den er ikke uten sine konfliktområder. Hyttesalget går rett oppover og stadig flere pusser opp sine gamle hytter for å gjøre dem mer tidsmessige og komfortable. Som et resultat vokser hyttene vokste seg større, mer luksuriøse og dramatisk mer energikrevende – Alexander Berg Jr. kaller dem ”gloriøst overveldende.” Hytteliv fortsatte nittitallets selvrefleksjon over det norske hyttelivets utvikling gjennom en serie artikler om historie, kultur og tradisjoner knyttet til en rekke aspekter ved hyttelivet. Bladet kikker både bakover, framover, og utover for å belyse den norske hytta fra ulike perspektiver, inklusive en serie om hytter og fritidshus i andre land.

Dette gjenspeiler delvis den voksende interessen blant norske hytteeiere for historiske og autentiske detaljer, men det er nok også et forsøk på å konfrontere et visst ubehag over utviklingen i Norge. De luksuriøse hyttepalassene som Hytteliv jevnlig kritiserte viste seg å ikke bare være en døgnflue for ekstravagante kjendiser, men ble heller en modell for den nye folkehytta. Gradvis åpnet bladet dørene for hverdagsluksusen, men passet på å markere avstand til de mest ekstreme eksemplene. Røste brukte for eksempel jevnlig sine lederspalter til å kritisere det nye hyttelivets økende energiavhengighet, spesielt sett i lys av de økende strømprisene.

I Røstes første tiår som redaktør portretterte bladet enda flere – og folkeligere – hytter enn tidligere. Og det er en imponerende variasjon i utvalget, med langt færre arkitekttegnede og –eide hytter enn i Giljanes redaktørtid. Leserne får besøke store og små hytter, enkle og luksuriøse, nye og gamle – i skogen, på fjellet, ved sjøen og i byen. Slik sett speiler bladet veldig godt det store spennet i dagens hytte-Norge. Samtidig merker jeg meg at den nasjonalromantiske og laftede hyttestilen blir mye mer framtredende enn i tidligere tiår, og flere artikler tar for seg kvalitetsproblemene som oppsto med mange av hyttene i den nye laftebølgen som kom etter Lillehammer-OL. Som nordlending noterer jeg meg også at antallet hytter fra Nord-Norge øker kraftig. Disse er sjeldnere oppgradert til full nostalgisk og gammeldags stil, men har som regel et enklere syttitallspreg enn mange hytter fra det sentrale Østlandsområdet.

Bladet preges også langt mer av interiører enn i de mannlige redaktørenes tid. Leserne blir ikke bare presentert med vakre og gjennomtenkte hytteinteriør, men får også vite hvor de kan kjøpe mange av gjenstandene i hytta og hvor mye de koster. Slikt gjør jo selvfølgelig annonsørene glade, men det handler også om å gjøre interiørene og stilene mer tilgjengelig for hyttedrømmerne. På 2000-tallet gjør også det designer-rustikke for alvor sitt inntog i bladet. Vi finner tunge og eksklusive trekjøkken i bonderødt og koboltblått, kombinert med nye møbler i såkalt gammel bondestil. Strategisk plasserte og nøye utvalgte antikviteter tilfører historisk dybde og et snev av alder til det som i bunn og grunn er moderne hytter. I likhet med mange interiørblader er det lite som synes tilfeldig i mange av hyttene som portretteres. Det er tydelig at hyttas visuelle uttrykk har blitt langt viktigere for mange hytteeiere.

Oppussing, forbedring og heving av komforten og den tekniske standarden på gamle hytter blir et av de andre store gjennomgangstemaene på 2000-tallet. For eksempel hadde bladet en konkurranse i 2006 hvor hytteeiere kunne vinne en teknisk oppgradering for å øke hyttas bruksverdi, gjennom etablering av lokalt trykkvann, dusj, vannvarmer, oppvarmingssystem, solcelleanlegg, vindkraft og andre tekniske, lett tilgjengelige hjelpemidler. Bladet gjennomsyres av annonser for hytteutstyr som lover ”Bedre komfort – og mer tid til å nyte livet på hytta,” men som vi har sett har jo dette vært et gjennomgangstema helt fra første utgave i 1972.

Til tross for at Hytteliv i økende grad åpner opp for det komfortable og moderne hyttelivet, legger bladet samtidig mye vekt på å dokumentere og forsvare det enkle hyttelivet. Det handler om å definere hva som er nødvendig og hva som er luksus på hytta, noe som er en hårfin linje som er vanskelig å balansere på i komfortens tidsalder. Men en av tingene som blir synlige etter å ha lest førti årganger med Hytteliv er at dette kanskje er et av de store talentene til norske hytteeiere – det å blande nytt og gammelt, enkelt og avansert, selvbygget og ferdigpakket. Det blir litt sammensurium og stilforvirring av det til tider, men er ikke dette litt av sjarmen ved hytta?

Det er likevel ikke uten et snev av selvransakelse at Hytteliv utforsker utviklingen som har preget hytte-Norge de siste førti årene. Hvor har vår kollektive drøm om det gode liv på hytta egentlig ført oss? Hva skjer nå som vi har fått oppfylt (nesten) alle våre ønsker om komfort på hytta? Etter å ha lest hundrevis av utgaver og tusenvis av sider med Hytteliv tror jeg at jeg kan konkludere med at hyttedrømmen nok er et bevegelig mål, og den gamle norske hytta antakeligvis vil fortsette å bli ny også i framtiden. Jeg ser fram til å se hva norske hytteeiere drømmer om og ergrer seg over ved Hyttelivs femtiårsjubileum i 2022!

En versjon av denne teksten sto på trykk i Hytteliv nr. 8, 2012.

Mens Idébladet Hytteliv fortsatte å være nettopp et idéblad, fullt av artikler om håndverk, aktiviteter, gjør-det-selv-guider, matlaging, og annet, er det inntrykket av arbeidet med å definere hytta og hyttelivet som idé som står sterkest igjen når tiåret skal oppsummeres. 1990-tallet startet litt anonymt, hvor redaktøren Jan Lindgren kom med forsiktig kritikk av hytteeiernes ønske om innlagt strøm, av hensyn til landskap og miljø. Lederartiklene hans kontekstualiserte ofte hyttelivet i en større samfunnsmessig sammenheng, men ga sjelden uttrykk for det samme brennende engasjementet som Tor Trosterud hadde hatt.

Tore Giljane tok over som redaktør på slutten av 1992. Han hadde tidligere vært redaktør i Bonytt og var dypt engasjert i spørsmål om god byggeskikk. Hans første lederartikkel tok for seg noen av de riktig store spørsmålene: Hva er vakkert? Hva er estetisk kvalitet? Hvordan definerer vi dette i regler og planer? Hva er en estetisk vakker hytte? I Giljanes tid som redaktør kom to typer hytter til å prege hytteportrettene i bladet. De aller fleste var tegnet av arkitekter, og som regel også bygget og eid av arkitektene. Et fellestrekk var at de som regel var nydelige hytter, hvor hver minste detalj var gjennomtenkt, med særpreget arkitektur i dialog med både arkitekturhistorien, eiernes preferanser og det lokale landskapet. Den andre typen hytter var de som hadde vokst fram organisk over tid, gjerne med flere hundre års historie i bunnen, og hvor eierne hadde investert enorme mengder tid i planlegging, utbygging og oppussing. En ekte hytte burde være ”meislet ut av et solid stykke norsk natur.” Budskapet var at hyttebygging ikke var en triviell virksomhet, men noe som krevde profesjonalitet, følsomhet, innsatsvilje og en bestemt kompetanse.

Dette sterke engasjementet oppsto i opposisjon til det nye hytteidealet som vokste fram i kjølvannet av OL på Lillehammer, preget av det bladets skribenter omtaler som ”bonderomantikk”, ”tilbakeskuende kulissearkitektur” og påmontert ”klisjeaktig pynt”. I etterkant av OL har det vokst fram en ny hyttedrøm,” skrev Giljane i 1997. “Det er noe fattigslig ved all denne storheten, den kongsgårdslignende prakten og forfengeligheten, som preger disse luksushyttene.” De nye luksuriøse hyttefeltene på Hafjell, Kvitfjell, Hovden, Beitostølen, Trysilfjellet blir skrekkeksempler som jevnlig dras fram i bladet.

Giljanes kampanje ble støttet av store deler av Norges arkitektstand, som fikk mye spalteplass i bladet. Arkitekt Berent A. Moe har sagt at ”hytta snakker dialekt”, men mange av arkitektene følte at de mange ferdighyttene som etter hvert dukket opp representerte en ensretting og en utarming av dette rike utvalget arkitektoniske dialekter. ”Det skyller en bølge av nasjonalromantikk over mange av de nyoppførte hyttebyene i landet. Lafting, ukantet panel og sprossevinduer skal det være,” uttalte Ketil Kiran til Hytteliv, som nyslått president I Norske Arkitekters Landsforbund i 1997. Arkitekten Jan Carlsen fulgte opp med å erklære at ”det er et tegn på ukultur når velstående byggherrer bygger bondejåleri. Men ifører seg lånte fjær, hermer etter tidligere byggekulturer.”

Arkitektenes bekymringer ville ikke oppstått om ikke dette nye hytteidealet hadde vært så utbredt. Det var delvis et resultat av de sterke økonomiske interessene som sto bak utbyggingen av de nye hyttefeltene, men det var heller ingen tvil om at det brede lag av hytte-Norge ønsket større og mer komfortable hytter. Hyttelivs annonser gjenspeiler dette, ettersom bladet er fullt av reklame for ulike komfortteknologier og etter hvert også ferdighytter. Dette tyder på at Giljane var litt i utakt med mange norske hytteeiere. Men det var kanskje nettopp derfor han følte budskapet hans var så viktig. Hytte-Norge gjennomgikk en transformasjon på 1990-tallet som mange fryktet var irreversibel, så det var tidskritisk at man møtte denne utviklingen med alternative modeller.

Hytteliv ble en viktig premissleverandør i denne debatten og så det som sin rolle å ikke bare kritisere, men også å lære opp leserne og vise til gode modeller. En rekke artikkelserier utforsket for eksempel hyttelivets kulturhistorie, og Hytteliv intervjuet flere ganger noen av mine hytteforskerforgjengere, som Göran Rosander, Ingun Grimstad Klepp, Thor Flognfeldt jr. og Bjørn Johan Kaltenborn. Alle disse artiklene ble en del av bladets større prosjekt om en kritisk evaluering av hytte-Norges tradisjoner og praksiser.

I løpet av 1990-tallet engasjerte Giljane og Hytteliv seg aktivt i de krevende spørsmålene om hva en hytte egentlig skal være, om hva som er autentisk, opprinnelig og tradisjonelt. Det ble også mer og mer synlig at mens hytta kanskje er noe av det som forener oss nordmenn, så har vi heller ikke felles interesser eller en felles definisjon av hva en hytte egentlig er. Hyttelivs utgaver på 1990-tallet viser godt hvor utrolig komplisert og mangetydig ordet ”hytte” egentlig er. Det kan romme alt fra de enkleste seterbuer til Røkkes gigantiske hyttepalass, men Hytteliv var rett og slett ikke helt villige til å tale til alle disse betydningene av ordet.

En versjon av denne teksten sto på trykk i Hytteliv nr 7, 2012.

Hytteliv rapporterte fra frontlinjene i denne konflikten, og da spesielt fra tiårets store hyttehendelse – utgivelsen av den statlige utredningen om hyttelivets framtid fra Miljøverndepartementets ”Hytteutvalg”. Hyttelivs redaktør Tor Trosterud var med i dette utvalget og rapporterte jevnlig fra arbeidet – delvis for å informere leserne, men også for å legge press på utvalget. Bladet – gjennom redaktøren – var dermed både korrespondent, sakkyndig, representant og aktør i norsk hyttelivs kanskje mest dramatiske periode. En av utvalgets viktigste oppgaver var å ta rede på hvordan hytte-Norge egentlig så ut. Statistisk Sentralbyrås store fritidshusundersøkelse fra 1980 dokumenterte at Norge hadde 300 000 fritidsboliger – 100 000 flere enn antatt i 1972 – og behov for minst like mange til. Hytteutvalget var noe mer moderate, og anslo et behov på 130—160 000 nye hytter. Nordmenns interesse for hyttelivet virket dermed større enn noensinne.

Helt siden det første nummeret i 1972 hadde Hytteliv hatt sterke koblinger til Norges Hytteforbund, hvor Trosterud også var formann. Da han ga seg som redaktør på tampen av 1986 – etter nøyaktig 100 utgaver – opphørte også bladet å være det offisielle organet for Hytteforbundet. Den nye redaktøren, Nils Schjander, var en veteran fra A/S Hjemmet, som allerede hadde gitt ut bladet i flere år. Mens dette markerte at Hytteliv nå skulle fungere utelukkende som et kommersielt magasin, var det ingen umiddelbar synlig effekt for bladets profil og innhold. Trosteruds til tider skarpe kommentarer til Norges manglende hyttepolitikk forsvant kanskje, men bladet holdt fortsatt et kritisk øye på utviklingen i hytte-Norge.

Etter hvert som restriksjonene på hyttebyggingen løsnet noe utover 1980-tallet rendyrket Hytteliv sin nye rolle som livsstilsmagasin rettet mot et bredt publikum. Fra og med det første nummeret 1982 het det Idébladet Hytteliv – og lesere kunne finne fler og flere ideer i bladet, ikke bare til vedlikehold og utbygging, men til ulike hobbyprosjekter og aktiviteter man kunne gjøre på hytta. Bladet vendte seg i økende grad også mot kvinner, som utgjorde over 40% av leserne, med artikler om gardiner, duker, sengetøy og mat.

Det merkes også at hytteeierne begynte å bli eldre og kanskje også rikere. Det ofte primitive preget fra det selvbygde hyttelivet fra 1960- og 1970-tallet var ikke lengre fullt så attraktivt. Mange gikk lei av utedoen eller de tidlige biodoene de installerte på 1970-tallet; påbygg, oppussing og oppgradering var resultatet. En rekke artikler og leserbrev gjør det tydelig at ”moderate krav til komfort” begynte å gjøre seg gjeldende, med mer plass, oppvarming og praktisk innredning på hytta, og i 1987 konkluderte Hytteliv med at dagens hyttekjøpere ønsket den samme komforten som hjemme, med bilvei, kjøleskap, dusj og do.

Hyttelivs artikler gjenspeilet dermed den store teknologiske omskapingen av hytta som foregikk på 1980-tallet. Stadig flere strømkrevende teknologier – lamper, ovner, kjøleskap, radioer, TVer (farge og svart-hvitt), videospillere (VHS og Betamax), for å nevne noen – ble oppfattet som hjemmehørende på hytta. Som et resultat kunne Hyttelivs lesere finne annonser for ”romfartsteknologien” solcellepanel side om side med reklame for hjemmesløyd og strikkeoppskrifter, uten at man så noe merkelig ved dette; både høyteknologi og håndverk hjalp folk å oppnå hyttedrømmen sin.

I tillegg koblet nye kommunikasjonsteknologier hytta sammen med resten av samfunnet på 1980-tallet. Med nye NMT-telefoner og bærbare datamaskiner kunne man begynne å jobbe på hytta, og en rekke artikler i bladet gjenspeilet dette. I en artikkel fra 1983 skrev Hytteliv om ”Morgendagens hyttetelefon”, hvor nye NMT-teknologien gjorde at telesystemet kunne finne deg uansett hvor du var – også på hytta! Flere lesere fryktet ”telehytta” og hvordan mobiltelefonen ville viske ut skillet mellom arbeid og fritid, men hyttetelefonen var nok fremdeles ikke allemannseie. Simonsens AMT-10-telefon kostet 23900,-. I tillegg kom en fast avgift på 250,- per kvartal, og en brukspris på 2,90 kroner per minutt. Omregnet til 2011-priser blir dette henholdsvis 56000,-, 600,- og 7,-.

Hytteliv tok aktivt del i forhandlingen av en ny type hytteideal, for et stadig mer høyteknologisk og velstående Norge. Bladets utvikling gjennom 1980-tallet viser klart at hyttelivet var ikke lengre en egen verden ute i naturene eller et ferieland utenfor normene av det dagligdagse. Selv om mange fortsatt la vekt på annerledesheten, på fraværet av de vanlige rutinene på hytta, så var den var blitt en del av det norske hverdagslivet, med alt det innebar av forventninger om komfort, underholdning og tilgjengelighet.

En versjon av denne teksten sto på trykk i Hytteliv nr. 6, 2012.

Det er ikke tilfeldig at bladet ble opprettet på denne tiden. Siden tidlig 1960-tall hadde hyttebyggingen i Norge eksplodert, og både stat og kommuner reagerte på den til tider ukontrollerte byggevirksomheten ved å innføre regler og begrensninger på en rekke fronter, men uten en overordnet plan. Norges Hytteeier-Forbund ble etablert for å få hytteeiernes interesser inn på den politiske dagsordenen, og Hyttefolk var primært et talerør for forbundet. Mens bladet dermed lå langt fra dagens idé- og livsstilsmagasin Hytteliv, er det samtidig uttrykk for en raskt voksende gruppe som forsøkte å finne ut nøyaktig hva de hadde av felles interesser og problemer.

Hvordan så egentlig hytte-Norge ut i 1972? Først og fremst var det et område i rask vekst. Mer enn 200 000 hytter og fritidshus var spredt utover landet, og Statistisk Sentralbyrå forutså en vekst på 15-20 000 hytter årlig. Den gjennomsnittlige hytta var på 52m2, og 75% av hyttene lå i nærheten av sjøen eller vassdrag i innlandet. Mye av den framtidige økningen kom imidlertid i fjellet, ettersom strandplanloven begrenset hyttebygging ved sjøen og en økende teknisk standard på nye hytter muliggjorte helårsbruk i større grad. Halvparten av fritidshusene lå for seg selv, og 67% av hytteeierne sa at de ikke kunne tenke seg å eie i en hyttegrend. Hytter under 50m2 hadde i snitt 50 bruksdager i året og de over 50m2 hadde hele 62 bruksdager.

Som talerør for Norges Hytteeier-Forbund var Hyttefolk ofte sterkt politisk og praktisk engasjert. Den virkelig store kampsaken var knyttet til vann, kloakk og avfall. Den store veksten i hyttebyggingen hadde ført til forurensingsproblemer i mange områder, og mange av restriksjonene som stat og kommune innførte hadde som siktemål å stoppe forurensingen. Artiklene i Hyttefolk gjør det tydelig at svært mange hytteeiere ønsket hjelp for å få hytta mer funksjonell og komfortabel.

Spesielt ble toalettsaken kritisk. I 1972 hadde hytteeierne i praksis to toalettløsninger: 41% av hyttene hadde innendørs kjemisk klosett og 52% hadde en god gammeldags utedo. Andelen kjemidoer var sterkt økende og norske hytteeiere ble raskt vante til den økte komforten som en luktfri, innendørs do kunne tilby. Men kjemidoene hadde en bakside; siden folk stort sett fortsatt gravde ned avfallet på sin egen tomt ble lokale vannkilder fort forurenset, spesielt i populære hytteområder. Mange kommuner innførte dermed forbud mot kjemido på hytta. Den store utfordringen ble å finne alternativer som kunne tilby kjemidoens komfort, men uten forurensingsproblemer. Bladet Hyttefolk og dets annonsører lanserte en rekke forslag, men løsningen her ville ikke komme før på 1980-tallet.

Etterspørselen etter nye hytter var mange steder betraktelig større enn tilbudet. I 1978 kunne en hytte på ca 50-60 m2, med strandlinje, koste opptil 250 000 kroner – med andre ord litt over tre gjennomsnittlige årslønner. Hytteliv karakteriserte dette som ”fantastisk” dyrt, og et åpenbart kunstig prisnivå sammenlignet med vanlige boliger. Tilsvarende 2010-pris for en hytte med topplassering blir 1 450 000, men den gjennomsnittlige omsetningssummen i 2010 var 1 333 000. Hytta har med andre ord blitt langt dyrere siden 1970-tallet.

Fra første nummer etablerer Hyttefolk en tradisjon med å intervjue politikere på hytta, både for å snakke om deres forhold til hyttelivet og for å fremme hytteforbundets store kampsak om en overordnet, positivt innstilt hyttepolitikk. Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Per Borten, Gro Harlem Brundtland og Torbjørn Berntsen ble alle intervjuet en eller flere ganger i løpet av 1970-tallet.

I årene 1972-1979 kom bladet ut med totalt 41 utgaver. Ikke overraskende blir bladet mer profesjonelt underveis, på lik linje med det som fra 1974 het Norges Hytteforbund. I 1975 legger Hyttefolk om til et standard magasinformat og på slutten av 1978 bytter bladet navn fra Hyttefolk til Hytteliv. Navneskiftene til både blad og forbund indikerer et bredere fokus, fra å representere særinteressene til en gruppe mennesker til å i større grad promotere en bestemt livsstil – med andre ord endret målgruppen seg fra hytteeiere til hyttedrømmere.

En versjon av denne teksten ble opprinnelig trykket i Hytteliv nr. 5, 2012.

Den norska hyttan och den svenska stugan har många likheter men olikheterna är också tydliga. Både det norska och det svenska fritidshuset är mycket nostalgiskt, i synnerhet visuellt. I Norge finns en tendens att efterlikna en nationalromantisk förebild med timrad träarkitektur, torvtak på utsidan och extremt hög teknisk standard på insidan. Även om det förstås finns undantag råder inga tvivel om att många hytter har större likheter med lyxpalats – eller åtminstone ett andra hem med lika hög standard –  än med de rötter de har i enkla byggnader i naturen.

Så gott som alla norska hytter byggs numera med åretruntstandard. Golvvärme, tvättmaskin, kabel-TV, bredband, garage, bubbelpool och vattentoalett är standard i nyuppförda hytter. Hytterna har blivit vuxna och byggs nu i genomsnitt större än permanentbostaden. I Sverige har man börjat uppgradera fritidshuset i tekniskt  avseende men man har långt kvar innan man har hunnit ikapp Norge.

På hyttan, i stugan och på torpet bor och bygger norrmän och svenskar in sig i en stor kulturhistorisk debatt om tradition, autenticitet, historia och natur. För några framstår det som helt oproblematiskt att inlemma nya teknologier i livet i fritidshuset medan andra anser att det inte längre går att använda ordet hytte om de mest påkostade husen.  Men var går då gränsen mellan det som vi definitivt kan kalla en hytte och det som inte längre är det? Mister en hytte sin själ när den får vatten indraget? Elektricitet?  Vattenklosett? Bilväg? Garage? Badtunna? Bredband? Kabel-TV? Espressomaskin? Hur stor kan en hytte vara innan den övergår till att vara något annat? Svaret på dessa frågor är inte nåt vi kan ta för givet.

Som teknikhistoriker hävdar jag att frågeställningar knutna till fritidens vardagsarkitektur kan säga oss mycket. Den fysiska byggnaden står aldrig ensam – den är inslagen i lager på lager av drömmar, idéer, historier och kontroverser om forntid, framtid, natur och kultur. Hyttan står heller aldrig ensam och isolerad ute i vildmarken, den är knuten till resten av världen genom olika infrastrukturer som alla påverkar vårt sätt att bruka och uppleva naturen på. Ställt på sin spets kan man säga att hyttedassens materiella idéhistoria kanske är en bättre källa för att förstå framtiden för norsk och svensk natur än man skulle kunna tro.

A generation of hipsters has contracted cabin fever. The Cabin Porn website has become one of these internet hits, spreading through blogs, Facebook posts, tumblr reposts, Twitter mentions, and so on. Why can’t all these people stop looking at cabins? What is the allure? Put simply, Cabin Porn is visual stimulation of the urge for a simpler life in beautiful surroundings. Commenters are likening it to “channeling your inner Thoreau.” Cabin Porn represents the return of the homesteader, living off the grid, self-sufficient and self-reliant.  

The website itself is a tumblelog featuring curated and user-submitted photos of cabin interiors or exteriors, generally with a short caption indicating the location and if applicable, the architect behind the cabin. Cabin Porn has much in common with standard interior design magazines and blogs. The images are examples to be consumed, admired, desired, and possibly emulated by an audience in front of the computer, all of them dreaming about building — or just owning — their own little cabin in the mountains, in the forest, by the sea, or in some cases, smack in the middle of the city.

The cabins depicted fall in a remarkably broad range of styles. We find simple plywood structures, log cabins with and without the patina of history, A-frames erected by both amateurs and architects. Concrete square boxes compete with corrugated iron for the starkest expression of simplicity. Many are designed or renovated by architects and they can be either rustic or modern, both equally carefully designed. Others have been shaped by time and seem haphazardly dilapidated in a way that no conscious effort can ever achieve. The cabins have one thing in common: they are all gorgeous, in their own way.

The Cabin Porn website is just the latest in a long tradition of dreaming about cabins as the gateway to a simpler life in harmony with nature. Thoreau was part of this tradition, and while certainly not the first, he contributed one of the most powerful literary representations of a simple life in nature. The cabin has become shorthand for a whole complex of values and aspirations, of self-reliance, doing-it-yourself, living off the land and off the grid, using our bodies in simple, honest, manual labor — all the things that modern urbanites supposedly have lost. Of course, the idea that we have lost touch with nature seems to be as old as civilization itself.

In longing for a simpler, more authentic life in a cabin, we keep reinventing happier pasts, pasts that never were. Let us just take one popular cabin style, the log cabin. As Americans moved west to conquer the frontier, these original homesteaders attempted to protect themselves from a new and dangerous environment by building shelter in the style of log cabins, they created little enclaves of civilization in the wilderness. The modern homesteader, on the other hand, seeks to escape from civilization.

For most people, cabins have today become leisure homes, and as such, extensions of consumer society. They are material or imagined expressions of the lives we desire to live, but mostly done on the side, as a second home. There are some who chose to actually live in the cabin, but few leave society completely to become self-reliant modern homesteaders. Rather, this broad range of cabin lifestyles has become part of exurbia — suburbia’s manifest destiny, the urban frontier.

Norway is one of the few places in the world where this seemingly global cabin dream has come true on a large scale (and not coincidentally the origin of quite a few of the Cabin Porn pictures). It is true that Norway is a country with relatively few inhabitants and much nature. We can in other words expect a fair amount of cabins in beautiful natural surroundings. But the cabin ownership statistics are still mind-blowing. More than half of all Norwegians own or have access to a cabin through their immediate family. One out of every five buildings in Norway are classified by the state as leisure buildings, of which most are cabins. In short, it is a building of enormous cultural and material significance and has become a fundamental part of the national identity.

The Norwegian romance with cabins goes back to the Romantic discovery of the countryside as a scenic tourist destination in the late 1800s, but private ownership of cabins did not become widespread until the 1960s. The car was critical to this development; a cabin was of little use if you could not get to it with relative ease. This first large generation of private cabin owners had it all: plenty of land was available for cabin building, completely without government regulation; cabins popped up by the waterfront, on top of hills, all without too many neighbors in sight. However, this rapid development caused local pollution problems, limited access to public land for many, and had a significant visual impact on the landscape. As a response, the government clamped down on the uncontrolled cabin building, issuing a series of regulations over the years, starting in the late 1960s. The Norwegian cabin could not exist outside of the regulatory structures of society at large. In other words, to maintain nominal self-reliance required a different kind of dependence.

The history of the Norwegian cabin illustrates well what happens when the romantic dream of Cabin Porn — having plenty of undisturbed and non-fragmented time, waking up with a view of a lake, sitting in front of the fireplace in the winter — meets the reality of emptying composting toilets, drafty windows, building regulations, neighbors, and so on. The images on Cabin Porn rarely show people, unless they are accompanied by a friendly animal, a bicycle, or other reminders of simpler times. Nor do these cabins seem to have any neighbors. Without architectural solitude, Cabin Porn does not seem possible. At the cabin, hell is other people. However, if we look closer we begin to see small hints that the cabin is not as remote from civilization as we may think; TV antennas, satellite dishes, power lines, and roads pop into view. It turns out that cabin life not so simple after all.

In Norway, common urban consumer lifestyles have had a significant impact on the cabin. Comfort technologies of various kinds, such as running water, toilets, electricity, radios, TVs, became generally accepted as a normal and natural presence at the cabin through the 1980s and 1990s, though the delivery mechanisms varied. Solar power, composting toilets, water wells all became ways of ensuring a comfortable and convenient lifestyle, even where the cabins couldn’t connect to regular infrastructure grids.

Providing and maintaining these infrastructure services has become a particularly critical aspect of cabin ownership — when a cabin moves from having rustic patina to simply being dilapidated, much of the practical charm disappears. Remoteness and isolation makes it very hard to provide the reliable and convenient services that most cabin owners actually want. Norwegians have solved these problems by building most new cabins in densely populated cabin villages, with a full infrastructure suite of electricity, water, sewage, broadband, and cable TV put in place before the cabins are built.

These high-tech cabin areas can and should be read as exurban future laboratories. In the most popular cabin areas, the isolated cabin without neighbors is a luxury reserved for the few. The rest face the choice of reproducing land-hogging suburbia or going for something that is closer to Manhattan in the mountains. This practice is far from the rustic Cabin Porn ideal, but one can make the case for why this actually provides lower-impact development than free-standing cabins, at least when talking about as many cabins as in Norway. The infrastructures of providing necessary and desired services to cabin areas really matter, showing that the rustic cabin dream does not scale up very well. The urban problems people are running from tend to follow them, partly because people are the problem.

In this space between the built reality and the Cabin Porn imagination, a generation of consumers — be they hipsters, wannabe homesteaders, or simply ordinary people — is trying to come to terms with their own lifestyles and relationships to nature. I think this may perhaps be the reason for why so many people find Cabin Porn so appealing. This deep romanticizing of cabin lifestyles is completely unrealistic, as most other porn, but it still has value. Looking at Cabin Porn, trying to articulate exactly what is essential and desirable at the cabin, we are looking at our lives and societies. In dreaming about an idyllic past, we are also imagining the future.  

Originally published with The Atlantic 16 March 2012. The original Cabin Porn website is dead and gone; I have replaced the link to point to an archived version at the Wayback Machine. Image from Library of Congress, public domain.

I semiotikken – studiet av hvordan språk gir mening – bruker man begrepene signifikat og signifikant for å analysere forholdet mellom ord og den virkeligheten man vil beskrive. Litt forenklet kan man si at signifikatet er den mentale forestillingen vi har om noe og signifikanten er ordet vi bruker for å snakke om denne forestillingen. Hytta viser oss hvor fleksibel – eller eventuelt lite presis – denne koblingen mellom ord og verden kan være. I hyttas tilfelle gjør ordets – og bygningens – lange historie det hele ekstra komplisert.

La oss starte med ordboksdefinisjonen. Norsk Riksmålsordbok viser sin gammelmodighet ved å definere hytte som et ”lite, uanselig, ofte primitivt bygget hus.” Eventuelt kan den defineres som et ”mindre hus, særlig til fjells ell. ute i skog og mark, oftest bygget i landlig stil, særlig til bruk under jakt og friluftsliv, skog- og fjellturer, ferieopphold eller lignende.” Norsk Ordbok kaller hytta et ”mindre hus til bruk under ferieopphold.” Alle som har sett en moderne norsk hytte innser jo raskt at disse nært beslektede definisjonene av ordet hytte har mistet noe av sin kobling til det faktiske fenomenet ordet skal beskrive.

I dag er hytta så godt som utelukkende en fritidsbolig. Vi kan finne hytter spredt over hele landet, men det er en stor overvekt innenfor en radius på omlag tre timers kjøring fra det sentrale Østlandsområdet. Hytter finnes med andre ord i nærheten av der folk bor, og da spesielt i kjørbare naturområder. Den nære avstanden mellom primærbolig og hjem gjør at det er mulig å besøke hytta ofte, og det gjør vi da også. Hytta er ikke lengre bare et sted for lengre opphold under de store ferieperiodene påske, sommer og til en viss grad jul, men besøkes gjerne hver helg. Den gjennomsnittlige norske hytteeieren har over femti overnattingsdøgn i året på hytta.[1] Vi investerer med andre ord ikke bare penger, men også svært mye tid, i hyttefritiden vår.

Det er ikke noe nytt å bruke fritiden sin på hytta. Ser en nærmere på språket kan en finne utallige fritidsrelaterte ord som viser til bygninger som på ulike vis har blitt en del av hyttas kulturelle og arkitektoniske opphavshistorie: Sommerhus, campinghytte, feriehus, lysthus, landsted, kolonihagehytte, skistue. På sommerøyene utenfor Oslo ble det bygget spikertelt lenge før campingvogna ble tatt i allmenn bruk. Det var ikke lov å sette opp permanente bygninger, men mange satte opp midlertidige bygninger som de rev ved sommerferiens slutt. Andre bodde i telt. Spennet går fra de enkleste arbeiderhytter til mer herskapelige boliger satt opp av britiske lakselorder og andre med mer velstående bakgrunn.

Men dette er bare en side av historien. For å finne det historiske opphavet til det vi i dag kaller hytter må vi forlate fritidens verden og dra til gamle arbeidsbygninger: Seter, støl, stabbur, jakthytte, tømrerhytte, fiskerhytte, damvokterhus, slåstue, kårstue, røykstue, vardestue, sportsstue, fjellgård, fjellstue, skogsstue, bu, koie, skur, rønne, brakke, naust, sjøbod, rorbu, kåte, gamme. Det finnes garantert flere slike ord, og da med et utall dialektord for lokale varianter.

Hvordan kan en klassifisere disse ordene? Mange handler jo om hvor bestemte typer arbeid ble utført. Setra og stølen var knyttet til beitemarker i fjell og utmark, og kom inn i hyttas historie ved flere anledninger. Først, på 1800-tallet, valgte fjellvandrere ofte å overnatte på setre under sine utforskninger av norske fjellområder. Da noen av disse stiftet Norges Turistforening i 1868 ble denne typen bygninger modeller for turistforeningens hytter. Senere, i løpet av 1920- og 1930-årene, ble det bygget veier opp til mange av setrene, slik at melkebilen kunne hente melk fra kyrne. Privatbilistene fulgte disse veiene opp i fjellet på vei etter steder å bygge eller kjøpe en fritidsbolig. Spesielt i årene etter frislippet av privatbiler i 1960 ble mange setre konvertert til fritidsboliger, og andre hytter ble bygd for å passe med den allerede eksisterende arkitekturen i områdene. Andre ord er knyttet til tidligere subsistensaktiviteter som etter hvert har blitt til fritidsaktiviteter, som jakt og fiske. En rekke andre aktiviteter har i stor grad forsvunnet, og bygningene har enten forfalt og blitt til rønner, eller blitt konvertert til fritidsboliger.

Kanskje det disse bygningene har mest til felles er at de er ment å være midlertidige, et sted hvor man oppholder seg i avgrensede tidsperioder, mens man gjør bestemte sesongbetonte aktiviteter eller er på reise mellom ulike steder. Det handlet om å ha tak over hodet og vern mot elementene, noe som vi kan kjenne igjen i ord som av og til dukker opp i hyttenavn: Husvær, kvilested. Også her har det vi i dag kaller en hytte beveget seg langt fra utgangspunktet. For mange familier er hytta det eneste stabile i slekten; man kjøper og selger hus, folk gifter og skiller seg, man flytter hit og dit, noen fødes og andre dør. Men hytta skaper en form for kontinuitet gjennom alt dette. Hyttas historie handler altså ikke bare om å skape en kobling til en slags romantisert nasjonal fortid, men er også intimt knyttet til personlige familiehistorier.

Vi må heller ikke glemme det at hytter ikke bare hører til den generelle kategorien ”hytte”, de får også egne navn av eierne som kobler dem til landskapet, til familiens historie, til måten hytta brukes på, og så videre. Et raskt Google-søk finner hyttenavn som Bergbu, Fjellro, Solgløtt, Vidsyn, Nerdalen, Smutthullet, Fjordglimt, Stressless, Liabu, Ulvehiet, Kuttut, Kosebol, Storefri, Pølsebu, Hugustugu og Helgero. Folks personliggjøring av hytter går dypere enn bare navnsettingen. Selv nybygde hytter vikles gradvis inn i en families historie, til og med før hytta er ferdigbygget. Bare se på de mange hyttebyggerbloggene som har dukket opp de siste årene.[2] Gjennom kontinuerlige oppdateringer med tekst og bilder dokumenteres prosessen hvor hytta bygges, fra uryddet tomt til nøkkelferdig hytte. Det er som om de framtidige hytteeierne sier at ”det finnes mange hytter her, og de ser nokså like ut, men denne er vår. Det ser kanskje ut som en standard ferdighytte, men vi har aktivt valgt blant ulike modeller, farger, innredninger for å skape som er vårt eget.” Det handler jo helt klart om det forbruksforskerne omtaler vekselvis som identitetsuttrykk og identitetsskaping: Vis meg din hytte og jeg skal si deg hvem du er. Men kanskje er det også gjennom slike prosesser autentiske hytter blir til?

Vi skal heller ikke glemme koblingen mellom ordet og det materielle. Ordet hytte gir oss assosiasjoner til tømmer, tre, laft, skifer og stein – alle populære byggematerialer. Eldre byggematerialer som for eksempel bølgeblikk har i stor grad forsvunnet ut av hyttas assosiasjonsverden, og heller blitt erstattet av gresstak. Moderne materialer som betong og stål framheves som regel kun som arkitektoniske elementer i stramme hytter i moderne stil, men disse mykes ofte opp av mer tradisjonelle elementer. Såkalt moderne hytter forholder seg også svært ofte til en annen klynge ord som ofte dukker opp i nærheten av ordet hytte: Enkel, ekte, egentlig, opprinnelig. Det er en form for nostalgi som forsøker å nærme seg kjernen i hytta som fenomen gjennom å ta vekk det overflødige, i stedet for å legge til ekstra referanser til hyttas kulturelle og arkitektoniske fortid.

Historien om hytta og måtene vi snakker om den på speiler på mange vis historien om det moderne Norge. Den norske hytta ble tidlig etablert som et nøysomhetsideal, slik litteraturviteren Ellen Rees har vist.[3] Men denne nøysomheten forsvant etter hvert som den generelle velstanden i samfunnet økte. Interessen for hytta ble aldri spesielt stor under jappetiden på 1980-tallet. Det var først etter Lillehammer-OL dette skjøt fart. Siden begynnelsen på 2000-tallet har det norske forbruket eksplodert, og dette har satt tydelige spor i norsk natur. Men vi må ikke tro at denne nye luksushyttebølgen representerer et fundamentalt brudd i norsk hyttehistorie – det går en direkte linje av hyttebygging, oppussing og økende komfort helt fra slutten av andre verdenskrig og fram til i dag.

Interessant nok har arbeidet kommet tilbake til hytta i kjølvannet av informasjonssamfunnet. Samtidig som skillet mellom arbeid og fritid i stor grad har blitt visket ut for mange (undertegnede inkludert), har grensene mellom primærbolig, fritidsbolig og arbeidsplass blitt noe utydelige. Mobiltelefoner og bredbånd har gjort det mulig for selv travle forretningsfolk å reise på hytta hver helg, for å ”lade batteriene”, som er en frase som ofte brukes. Man trenger heller ikke lese Dagens Næringsliv spesielt ofte for å legge merke til at det er hit næringslivstoppene reiser når det begynner å storme rundt dem og de ønsker å gjøre seg utilgjengelige for media.

Vi ser innimellom tendenser til motstand mot bruken av ordet hytte som betegnelse på noen av de mest luksuriøse og velutstyrte bygningene, til tross for iherdige forsøk på å skape assosiasjoner til det vi tenker på som tradisjonelt. Hvor går da grensen mellom det som vi uten å blunke kan kalle en hytte og det som er mer problematisk? Mister en hytte sin autentisitet når den får innlagt vann? Strøm? Vannklosett? Bilvei? Garasje? Badestamp? Bredbånd? Kabel-TV? Espressomaskin? Og hvor stor kan en hytte være før den går over til å bli noe annet? For 20 år siden var gjennomsnittsstørrelsen på en hytte 60 m². I dag er den på over 100 m². Hvor langt unna må naboene være før man kan oppleve det ”ekte” hyttelivet? Svarene på disse spørsmålene er ikke noe vi kan ta for gitt. De aller fleste av oss kan definere ytterpunktene som ”hytte” eller ”ikke hytte”, men den norske gjennomsnittshytta ligger et sted i det store og vanskelig definerbare grenselandet mellom ytterpunktene.

Ordet ”hytte” bidrar til å holde sammen denne sprikende samlingen av kulturelle verdier og materielle bygninger. Det er den store fleksibiliteten og manglende presisjonen som gjør dette mulig. Men spørsmålet er om hvor formålstjenstlig ordet er for framtiden. Det viser kanskje til en større grad av en enhetlig, harmonisk historie enn det som faktisk eksisterer, og bidrar nok til å legge lokk over potensielle konflikter og nødvendige veivalg. Nordmenn flest ønsker ikke at hytta skal være arena for ubehagelige spørsmål om energibruk og bærekraftighet, den er et sted vi drar for å slappe av og komme vekk fra hverdagens bekymringer. Når vi snakker om hytter snakker vi nok ofte mer om en nostalgisk drøm om en fortid som kanskje aldri har eksistert, og mindre om framtiden, den hytta og den naturen vi ønsker skal eksistere om ti, femti og hundre år.

Norske hytter i endring: Om bærekraft og behag

Helen Jøsok Gansmo, Thomas Berker og Finn Arne Jørgensen (red.)

Tapir Academic Press

2011

ISBN: 9788251927901

Hytta er et fristed, et familiested og en måte å være i naturen på – men den kan også være en stressfaktor, et strengt regulert sosialt felt og et økende miljøproblem.

– Hva kan hyttelivet fortelle om samspillet mellom samfunn og teknologi?
– Hvordan påvirkes det moderne hyttelivet av muligheten til å drive et aktivt friluftsliv?
– Hva er drivkreftene bak hytteutviklingen
– Hvilke konsekvenser skaper de nye fritidsboligene for naturen, for samfunnet rundt og for måten vi lever på?

Denne boken diskuterer disse spørsmålene. Engasjerte forskere fra mange fagfelt utforsker våre oppfatninger om den norske hytta, motsetningene som kan oppstå mellom dem, og hvordan vi kan forstå forholdet mellom hytter, miljø og samfunnsutvikling bedre.

https://www.fagbokforlaget.no/Norske-hytter-i-endring/I9788251927901

Reviews

For oss som forsker på hytter ga messen oss anledning til noe helt annet; vi kunne besøke messen i fellesskap for å observere hvordan hyttelivet presenteres på messen, hva som selges – og hvordan det selges – samt hvordan publikum oppfatter utstillingene. Vi fikk anledning til å snakke med selgere og potensielle kjøpere av hytteprodukter (dette skapte jo noen underholdende situasjoner underveis ettersom det tidlig på fredagen var relativt få ”vanlige” deltakere og relativt mange forskere på messa – ”hva, enda en forsker?!” Til tross for dette var inntrykket vårt at mange av selgerne satte pris på å få diskutere med oss, spesielt i de stillere periodene av messa). Og ikke minst fikk vi anledning til å diskutere med hverandre underveis.

For oss ble hyttemessen dermed et eksperiment i nye, kollaborative og spontane arbeidsformer – med andre ord, forskersvermen. Historikeren Josh Greenberg (som da var forsker ved Center for History and New Media, George Mason University og som nå er Director of Digital Strategy and Scholarship ved New York Public Library) lanserte begrepet ”swarm scholarship” da han organiserte et liknende stunt ved den store forbrukerelektronikkmessa CES i Las Vegas for noen år siden. Jeg fikk ideen til å prøve ut slike arbeidsformer da jeg leste om den planlagte hyttemessen i fjor en gang, allierte meg med to gode kolleger og søkte – og fikk – litt penger til å organisere forskersvermen (takk til HF-fakultetet ved NTNU).

Ideen er at man gjennom å ”sverme sammen” kan gripe fenomener som er i bevegelse og i konstant utvikling. Det blir mulig å gjennomføre tverrfaglige studier av komplekse aktørnettverk på en måte som ville vært vanskelig dersom man hadde vært alene. To av mine kolleger hadde besøkt henholdsvis den store baderomsmessen i Frankfurt og båtmessen i Lillestrøm tidligere i år, og konklusjonen deres var at selv om hyttemessen i Trondheim var mye, mye mindre var opplevelsen og nytten av å gjøre dette i fellesskap med andre forskere tilsvarende mye større. Sammensetningen av gruppen vår – en historiker, tre sosiologer, en arkitekt og en antropolog – brakte en rekke ulike perspektiver inn i diskusjonene. Vi har forsøkt å skape så mange arenaer som mulig for diskusjon og utveksling. I tillegg til å spontant diskutere ting inne i messehallen hadde vi felles kaffepauser med diskusjon. Vi har også liveblogget fra messen på nettsiden vår, et stunt som fikk litt oppmerksomhet fra media.

Men det er jo selvfølgelig ikke tilstrekkelig å bare sverme. I dagens publiseringspoeng-regime må jo slike tiltak også føre til noe håndfast. Før vi gikk bort til Trondheim Spektrum, hvor messa fant sted, holdt vi en liten oppvarmingsworkshop hvor vi diskuterte planene våre om å skrive en felles bok. Intensjonen vår med boken er å utforske de ulike rollene hytta har, motsetningene som kan oppstå mellom dem og hvilken rolle humaniora og samfunnsfagene kan spille i å forstå forholdet mellom hytter, miljø og samfunnsutvikling bedre. Vi har stor tro på at det er mulig å skrive en god og engasjerende bok sammen. Men for å unngå at boken blir en samling mer eller mindre sammenraskede artikler om et relatert tema tror vi det er viktig å finne måter vi kan jobbe og tenke sammen på også før vi går tungt inn i selve skriveprosessen. Sånn sett har svermingen vært en veldig nyttig aktivitet.

Selv om dette kanskje har vært en noe utradisjonell arbeidsform for en historiker har det definitivt vært en vellykket opplevelse for meg personlig. Først og fremst fordi jeg som forsker liker å jobbe sammen med andre. Forskningsprosessen – og spesielt skrivingen – kan være brutalt ensom for mange og jeg mener at det slett ikke behøver å være slik. Vi behøver ikke sitte alene sammen med tankene våre inntil de er fullstendig ferdigtenkte og drøvtygde før vi sender ut nok en tekst (som ikke nødvendigvis blir lest av spesielt mange).

I tillegg fikk jeg også mer konkrete resultater ut av deltakelsen min på hyttemessa. Jeg var spesielt interessert i å undersøke hvordan produsenter av hytteutstyr forsøker å formidle en følelse av tradisjon og historie gjennom produktene sine, for gjennom det få en inngang til hvordan den kollektive forståelsen av den opprinnelige og autentiske hytta dannes (jeg planlegger å skrive en artikkel om dette til boka vår). I tillegg har jeg funnet et potensielt arkiv hos en av Norges største og eldste ferdighytteprodusenter, og her er jo historikeren mer på hjemmebane. Neste år skal jeg prøve å ta turen ned til hyttemessa i Oslo – den er mye større enn Trondheims-versjonen. Og jeg har en følelse av at jeg ikke blir den eneste forskeren der!

Lenke til originalartikkelen: https://blogg.forskning.no/finn-arne-jorgensen/se-opp-for-svermende-forskere/1119769