Ordet ”hytte” er langt mer komplekst enn man først skulle tro. For hva er egentlig en hytte? Hva er det som gjør en bygning til en hytte og en annen til et hus? Hva er det som gjør at vi kan betegne både et hundre år gammelt seterskur og Kjell Inge Røkkes massive hyttepalass på Oppdal med ordet ”hytte”? Hva er i det hele tatt forholdet mellom ordet, bygningen og hyttas mange opphavshistorier? I semiotikken – studiet av hvordan språk gir mening – bruker man begrepene signifikat og signifikant for å analysere forholdet mellom ord og den virkeligheten man vil beskrive. Litt forenklet kan man si at signifikatet er den mentale forestillingen vi har om noe og signifikanten er ordet vi bruker for å snakke om denne forestillingen. Hytta viser oss hvor fleksibel – eller eventuelt lite presis – denne koblingen mellom ord og verden kan være. I hyttas tilfelle gjør ordets – og bygningens – lange historie det hele ekstra komplisert. La oss starte med ordboksdefinisjonen. Norsk Riksmålsordbok viser sin gammelmodighet ved å definere hytte som et ”lite, uanselig, ofte primitivt bygget hus.” Eventuelt kan den defineres som et ”mindre hus, særlig til fjells ell. ute i skog og mark, oftest bygget i landlig stil, særlig til bruk under jakt og friluftsliv, skog- og fjellturer, ferieopphold eller lignende.” Norsk Ordbok kaller hytta et ”mindre hus til bruk under ferieopphold.” Alle som har sett en moderne norsk hytte innser jo raskt at disse nært beslektede definisjonene av ordet hytte har mistet noe av sin kobling til det faktiske fenomenet ordet skal beskrive. I dag er hytta så godt som utelukkende en fritidsbolig. Vi kan finne hytter spredt over hele landet, men det er en stor overvekt innenfor en radius på omlag tre timers kjøring fra det sentrale Østlandsområdet. Hytter finnes med andre ord i nærheten av der folk bor, og da spesielt i kjørbare naturområder. Den nære avstanden mellom primærbolig…